Tiden er moden for å gjennomgå norsk utviklingshjelp

Ingjerd Schou

Medlem av Stortingets utenrikskomité for Høyre

Det krever at vi kan redegjøre for resultater av innsatsen, og at vi klarer å redegjøre for hvordan utviklingspolitikken henger sammen med den øvrige utenrikspolitikken.

Det er positivt at Norge bidrar med nødhjelp, økt velstand, godt styresett, bedre helse og utdannelse og konfliktdemping i verden. Det er viktig at innsatsen vår favner bredt for å ha varig effekt. Vi skal bidra til demokrati og konfliktdemping der vi involverer oss.

Målrettet hjelp

Norsk utviklingshjelp er en av de viktigste og klareste uttrykkene for denne innsatsen. I år, vil vi gi nesten 40 mrd. kroner til utviklingshjelp globalt. En enorm sum, som fordrer at vi forvalter midlene riktig og at den gir resultat.

Det krever at pengene konsentreres og målrettes, ikke smøres tynt utover alle selvstendig sett prisverdige tiltak. Og ikke minst må vi få større klarhet i hvilke resultater vi oppnår. Dette har ikke vært tilstrekkelig fremme i norsk debatt.

Frem til nå, har norsk bistandsdebatt i altfor stor grad handler om hvorvidt vi oppfyller målet om å bevilge en prosent av bruttonasjonalinntekt til formålet – et prosentmål som ble fattet av et flertall på Stortinget i 2016, den gang uten Høyres støtte.

Prosentmålet må ikke fredes fra politisk debatt. Vi overoppfyller kravet vi forplikter oss til gjennom FN, som er på 0,7 prosent. Få land oppfyller dette målet, og Norge er omtrent alene om å bevilge en prosent.

• LES OGSÅ: Kommer med sterk kritikk av norsk bistandsstrategi: – Ikke flinke til å prioritere

Har et stykke å gå

Den ferske Norad-rapporten som evaluerer hvor effektive vi har vært i å samle og målrette utviklingshjelpen, danner et godt utgangspunkt for å føre diskusjonen videre. Rapporten viser blant annet at vi har et stykke å gå hvis målet er å konsentrere utviklingshjelpen, geografisk og tematisk. Og ikke minst koble hjelp til utvikling og demokrati sammen med den ordinære utenrikspolitikken.

Helt siden Høyre gikk inn i regjering, har vi hatt effektivisering av utviklingspolitikken som mål, også da det ikke var egen statsrådspost. Siden 2013, har også antallet mottakerland og langsiktige avtaler blitt redusert, parallelt med at den totale utviklingshjelpen har økt. Det er større effekt bak tiltakene nå. I 2018 lanserte vi i regjering det såkalte «partnerland»-konseptet, som signaliserte konsentrasjon av utviklingshjelp: Færre land, lengre avtaler.

Vannkraft i Nepal

Vi finner flere eksempler på dette, slik som i vannkraftinvesteringene i Nepal. Statkraft står bak den første internasjonale investeringen i vannkraftsektoren i landet, og har bidratt med kompetanseoverføring på et område Norge har et særlig fortrinn. I år skal Nepal Electricity Authority overta 50 prosent av eierskapet, og hele eierskapet innen 2045. Norge vil ha bidratt med utbygging, investering og forvaltning av en effektiv og klimavennlig energikilde etter grundig og langsiktig utviklingshjelp.

Det finnes flere andre gode eksempler å vise til. Men ett av de viktigste funnene i Norad-rapporten, er at konsentrasjonen har stanset noe opp de senere årene. Tilstanden har blitt forbedret, men vi har enda et stykke å gå.

Reelle alternativer

Norges bidrag globalt er stort, men vi er fortsatt bare ett bidragsland blant mange. Dette betyr at vi i større grad må prioritere hjelp til de kjerneområdene der vi er gode: helse, utdanning, næringsutvikling og nødhjelp.

Fremover er vi nødt til å ta tak i disse spørsmålene. Frem mot valget i 2021, må velgerne ha mulighet til å forholde seg til reelle alternativer på utviklingsområdet. Debatten må ikke fredes av prosentmål eller manglende ettersyn med hvilken effekt norsk innsats har i verden.

LES MER:

[ Norge blir medlem i Sikkerhetsrådet: – Skal ivareta norske verdier, sier statsministeren ]

[ Ønsker en mer konsentrert bistandspolitikk: - Må velge bort noe ]

[ Frykter en tsunami med økt matmangel ]