Verdidebatt

Kart og terreng i teologien

Sofie Braut etterlyser «det gode kartet og den ruta som fører fram». Det blir vanskelig når det handler om frelse for dem som ikke har funnet veien

Halvor Nordhaug

Biskop i Bjørgvin

Sofie Braut anklager meg for å være en dårlig teologisk veiviser når jeg stiller følgende spørsmål i Vårt Land 9. mai: «Finnes det håp om frelse for de andre?» Hennes kritiske kommentar står på trykk 19. mai med ­følgende anklagende overskrift: «For ­mykje vert ståande usagt, Nordhaug».

Ikke mitt tema

Hun synes min framstilling «er litt som om Turistforeininga i staden for eit ordentleg kart gir meg eit handteikna kart som ein fjellvant har skissa opp fritt etter minnet.» Og hun ­etterlyser «det gode kartet og den ruta som fører fram», og spør: «Kvifor ikkje setja alt inn på det Jesus sjølv seier, det apostlane hans seier, det Paulus og ­martyrane seier: ‘Vend om frå synd! Tru på og følg etter Jesus, han som trua vår eksplisitt seier opna vegen til Gud’».

Sofie Braut legger her inn en bestilling på noe annet enn det som var tema i denne kronikken. Jeg har tidligere både talt og skrevet mye om vegen til frelse, om omvendelse fra synd, tro på Jesus og etterfølgelse av ham. Det har jeg tenkt å fortsette med. Tydelige kart er så definitivt på sin plass der veien også er klar. Men temaet både for denne artikkelen, og for ett av kapitlene i min bok Men hva med de andre?, var ikke den tydelige trosveien til Gud. Spørsmålet var derimot om det finnes håp om frelse for dem som ikke har funnet denne veien, og som kanskje ikke engang har hørt om den.

Kan gi håp om frelse

Det virker nærmest som om Braut mener at slike spørsmål burde en biskop ikke befatte seg med, men bare fokusere på den trygge og klare veien. Jeg vil tvert imot hevde at dette er viktige spørsmål som for mange skaper en så stor anfektelse at de blir hindringer for troen.

Bibelen forteller oss at Jesus er veien til huset med de mange rom hos vår himmelske Far, og at ingen andre veier ­fører dit. Men den sier mer enn dette helt ­fundamentale. Vi kan også peke på at «Jesu soningsdød og seier over døden hadde verdensvide, grenseløse, dimensjoner» – slik Knut Grønvik skriver i sitt innlegg «Er Jesu frelsesverk større?» (VL 26. mai).

I min kronikk viser jeg til at kirken må fastholde muligheten for å gå fortapt, når tekstene rommer dette. Men det finnes også bibelord som kan gi støtte til håpet om frelse for flere enn dem som hørte og trodde evangeliet. Det rokker ikke ved kirkens primære oppgave: Å forkynne til omvendelse, tro og etterfølgelse. Men det kan gi håp om at Guds altomfattende nyskapelse av verden skal omfatte også «de andre».

SE OGSÅ: Nordhaug svarer på kritikken i Etter lunsj

Beskriver en kompleksitet

Blir dette uklart? Nei, jeg mener dette snarere er nokså klare tanker, det er bare det at de beskriver en kompleksitet. Jeg tror vi gjør vold på virkeligheten om vi prøver å gjøre materialet mer entydig enn det er. Alternativet er å la være å ta opp disse spørsmålene.

Det hører med til en sunn, teologisk ­erkjennelse å skjelne mellom hva som er tydelig og hva som er mer uklart i troens landskaper. Og så tegne kartet tilsvarende.

LES MER:

Biskop Nordhaug mente at frelsen bare var for dem som trodde på Jesus. Så tenkte han seg om

Tidligere biskop Jørgensen etter Nordhaugs uttalelser om fortapelsen: – Velkommen etter

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt