Dugnadsånden gjenspeiles ikke i beredskapen
En krise er ikke en unnskyldning til å løpe fra de mest sårbare. Korona-evalueringen må tørre å ta tak i de store beredskapshullene.
Den siste tiden har representanter fra flere sider av det politiske landskapet argumentert for at korona-krisen kan bli nasjonalstatens «revansje», der staten har markert seg som den viktigste bærebjelken når beredskapen og folks trygghet skal sikres.
Nå har gjenåpningen av samfunnet startet, og støtten til statsminister Erna Solberg og regjeringens korona-strategi har utvilsomt vært stor. Når håndteringen av pandemien skal granskes, er det likevel mange spørsmål å stille både rundt tryggheten og beredskapen. Her har opposisjonen spesielt pekt på nødvendigheten av å undersøke om vi har vært godt nok rustet til en krisesituasjon i utgangspunktet. Det er et betimelig spørsmål å stille.
Et annet spørsmål som må stå sentralt i granskingen, er hvorvidt spesielt utsatte grupper i det hele tatt er en del av beredskapen. Etter å ha tilbragt ukevis i en unntakstilstand, er det nemlig helt tydelig at «hjemmekontor» for én gruppe kan få kritiske konsekvenser for andre. Vi har også sett at en krise som regel går hardest utover dem som har det tøffest fra før. Da må det finnes overordnede strukturer for hvordan våre mest utsatte grupper skal ivaretas, og en plan for hvor ansvaret ligger.
