Kristne over hele verden ber for muslimer i fastemåneden Ramadan. Vi vil be for dem fordi Gud elsker dem og vi kristne er kalt til å gjøre det samme. I en bønneguide som Åpne Dører, Frontiers og andre organisasjoner presenterer, blir vi kjent med ulike grupper muslimer, både som folk og de ulike retningene innen islam. Islam er mye mer mangfoldig enn de fleste tenker. Det er for eksempel stor forskjell på jihadisme i IS og jihad-forståelse blant sufier.
Ramadan
Fra et kristent perspektiv er det to aspekter som trer fram under Ramadan. Det ene er de mange vitnesbyrdene om muslimer som møter Jesus på ulike måter, blant annet gjennom syner og drømmer. Ikke få muslimer har hatt åndelige møter med Jesus mens de har vært pilegrimer i Mekka. Ramadan er tid for bønn. Muslimer lengter etter nærhet til Allah, åndelige opplevelser og velsignelse over seg selv og sine familier. Kristne ber om at muslimer skal få møte Gud som Far og Fredsfyrsten Jesus.
Men det er også et annet, og ikke like hyggelig, fenomen knyttet til Ramadan. Imamer kan bli veldig «ildfulle» i sine taler til åndelig åpne muslimer som ønsker å ære Allah på en spesiell måte i denne tiden. Radikale islamister kan egge til jihad for å ære Allah. Det ropes mye «Allahu Akbar».
På nettsiden www.religionofpeace ble det nylig publisert en oversikt over islamistisk vold og terror mot kristne i perioden 2001 til og med 20. april 2020. Det er trist og informativ lesning. Studerer en informasjonen nøye, vil en se at mange terrorangrep skjer i tilknytning til kristne høytider som jul og påske og den islamske fastemåneden. Informasjonen fra www.religionofpeace bekreftes, utdypes, debatteres og forklares av mange andre kilder, som The New Humanitarian, East African Center of Law and Justice (EACLJ) i Nairobi, og Åpne Dører (Open Doors)/World Watch List.
Fra Indonesia til Afrika
Et annet markant bilde tegner seg. I den første perioden fra og med 2001 skjedde de fleste terrorangrep i Indonesia, noe færre i Pakistan og Egypt, og få i Afrika. Beveger en seg ti år fram i tid, er det Midtøsten og Egypt som dominerer, men en ser også en økning i Afrika sør for Sahara, spesielt i Nigeria og der al Shabaab opererer i Somalia og Kenya. De siste årene er imidlertid bildet et helt annet. Ikke noe annet land kan sammenlignes med Nigeria. Antall store og små terrorangrep er mye høyere enn i andre land. Men det er enda mer trist å registrere at flere andre land i regionen følger etter. Det gjelder Mali, Niger, Den sentralafrikanske republikk, Den demokratiske republikk Kongo, Kamerun, Burkina Faso og senest Guinea. Også lenger øst og sør, i Uganda, Kenya, Somalia og Mosambik, skjer islamistisk terror og vold. Vest i Afrika er den al Qaida-tilknyttede gruppen AQIM (al Qaida i Maghreb) aktiv. I noen av disse landene er kristne en minoritet (som Mali, Niger og Burkina Faso), i andre land er det omtrent like mange kristne som muslimer (som Nigeria), og i den siste kategorien er kristne en stor majoritet, opp til 80-90 prosent (som Uganda og Kongo).
Radikal islamisme og voldshandlingene arter seg på svært ulike måter. I noen land står (eller har stått) myndighetene sentralt eller regionalt for radikal islamisering. Sudan er et eksempel på en stat der regjeringen under ledelse av al-Bashir prøvde å islamisere landet med hard hånd. Sharia gjaldt, og det hadde konsekvenser for de kristne. Kirker ble revet og stengt. Pastorer og kristne som evangeliserte, ble fengslet. Konvertitter fra islam til kristen tro, ble fengslet og dømt til lange fengselsstraffer eller døden. Det ble ført islamsk jihad mot kristne folkegrupper som ikke lot seg islamisere.
I Nigeria er bildet sammensatt, men at det finner sted både politiske, ideologiske og voldelige forsøk på å islamisere landet, er åpenbart. Abuja-erklæringen av 1989, vedtatt av IAO (organisasjonen for islam i Afrika), presenterer en plan om å gjøre Afrika til verdens første islamske kontinent. Møtet som vedtok denne erklæringen, ble holdt i Nigerias hovedstad. To år senere (1991) kom en uoffisiell Abuja-erklæring som er mye mer «islamistisk». Midt i Nigeria lå det tidligere islamske Sokotokalifatet. Islamistene drømmer om å gjenopprette det og utvide dets grenser. Christian Association of Nigeria (CAN) har skrevet flere erklæringer som uttrykker dyp bekymring for en utvikling som truer ikke bare de kristne, men hele nasjonens enhet.
Religionskrig
I 1989 var islam Afrikas største religion. Det bildet har endret seg. I dag er andelen kristne større. En konsekvens er at islamske ledere oppfordrer muslimer til innsats for islam og proselyttering («da’wah»). En av de mange nye terrorgruppene i Burkina Faso kaller seg «Ansar ul islam» som betyr «venner av islam». 12 av Nigerias nordlige delstater har innført sharia selv om det flere steder er en betydelig kristen minoritet. Om ikke sharia direkte skal gjelde kristnes liv, har det likevel store konsekvenser for dem. Den radikale islamismen kjenner ikke vanlige demokratiske regler og ivaretar ikke minoriteters rettigheter og trosfrihet.
Den gruppen flest kjenner til i Nigeria, er Boko Haram. Det som begynte som en bevegelse mot korrupsjon, har endt opp som en av verdens mest voldelige jihadistgrupper. Rekken av voldelige terrorangrep og bortføringer av kristne, særlig kristne jenter, er vond og lang. En fraksjon innen Boko Haram kaller seg IS i den vestafrikanske provins (ISWAP), og det forteller sitt. Nigerias regjering lovet å bekjempe Boko Haram. Det har den ikke klart eller villet, noe myndigheten i nabolandet Tsjad anklager Nigeria for. Også Tsjad og Kamerun har opplevd Boko Harams terror mange ganger. Terrorangrep i Tsjad har for eksempel vært gjennomført av barn som tvinges til å bli selvmordsbombere.
Men den mest dødelige islamske gruppen i Nigeria de siste årene har vært fulaninomader. Offisielt heter det at når fulaninomadene begår vold mot kristne fastboende bønder, er det en kamp om land. Men både kirken i Nigeria, Åpne Dører og mange andre organisasjoner beskriver det som jihad mot den kristne befolkningen, ved siden av det sosioøkonomiske aspektet. Organisasjonen Jubilee Campaign beskriver det som etnisk rensing og folkemord. Målrettede angrep skjer svært hyppig. Hele kristne landsbyer er ødelagt og titusener kristne er på flukt.
Jeg har fulgt med på nettsidene til flere kirkesamfunn i Nigeria, blant annet Evangelical Church Winning All (ECWA) og Christian Association of Nigeria (CAN), og det er ikke tvil om hva kristne nigerianere oppfatter dette som, nemlig organisert og målrettet islamsk jihad.
Vi nevnte Burkina Faso. En muslimsk predikant fra fulanifolket begynte i 2016 å rette sterke angrep mot uretten i landet. Han fikk en stor tilhengerskare, og da det utviklet seg til vold og terror, var det straks mange unge som sluttet seg til. Landets navn forteller at det er et folk med forbrødring mellom ulike etniske og religiøse grupper, og slik har det vært lenge. Det sufimuslimske flertallet har levd i fred med kristne og animister, og selv om det har vært konflikter mellom etniske grupper, har lojaliteten til landet vært sterkest. I løpet av et par år er denne idyllen forvandlet til kaos, terror og intern flukt av enorme dimensjoner. Selvforsvarsgrupper kjemper mot jihadistene. Jihadistene angriper målrettet kirker. Mange prester og diakoner og deres familier og medhjelpere er drept. En frykter at terroren og forfølgelsen, som inntil nå har vært sterkest nord og øst i landet, vil spre seg til hele landet og til flere naboland.
Den sentralafrikanske republikk har i flere år vært rammet av opprør og terror. Det begynte med den muslimske Seleka-bevegelsens opprør. Fra nordøst, med støtte fra grupper i Sudan og Tsjad, beveget den seg sørover mot hovedstaden Bangui. Underveis terroriserte den befolkningen. Jeg har aldri sett så mye lidelse på så kort tid som i Den sentralafrikanske republikk. Animister og delvis kristne organiserte seg i en motstandsbevegelse, anti-Balaka. Både den romersk-katolske og de protestantiske kirkene gjør det de kan for å hindre vold og gjengjeldelse og skape forsoning, men det er utfordrende.
Også Den demokratiske republikk Kongo og Mosambik opplever kristne ekstrem terror fra islamistgrupper, selv om det geografisk og i antall er mer avgrenset. I Tanzania, som totalt sett har kristen majoritet, er kristne på øygruppa Zanzibar, som har muslimsk majoritet, spesielt utsatt for islamsk forfølgelse.
Jihad i familien
I Uganda er det ikke tale om islamske terrorgrupper. Der er jihad mer et familiefenomen. Når en eller noen i familien vender seg bort fra islam og blir kristne, griper den muslimske familien inn. Jihad kan bestå i angrep med syre, frihetsberøvelse – som for eksempel å stenge apostaten inne uten vann og mat, forgiftning eller annen form for drap, nedbrenning av hjem mens konvertittene sover osv. Det samme er tilfelle i andre land.
Jihadistene i Al Shabaab har to strategier, én i Somalia og i flyktningeleirer der antall kristne er lite og en annen når de angriper i Kenya der antall kristne er høyt. Strategien inne i Somalia og i flyktningeleirer i Kenya er å finne enkeltpersoner og familier som i hemmelighet har forlatt islam og blitt kristne, har en bibel, ber til Jesus eller samles i små husmenigheter, for å drepe dem på stedet eller henrette dem offentlig til skrekk og advarsel for andre. Familie- og klanstrukturer støtter opp om denne tenkningen. Å forlate islam og bli kristen (apostasi og konvertering) betraktes som forræderi. Den holdningen er basert i både kultur og islam.
Angrepene utført av al Shabaab i Kenya har en annen karakter. Eksempler er angrepet mot universitetet i Garissa i 2015 der 147 kristne studenter ble drept, mange angrep mot kirker i Garissa der mange er drept og såret, angrep på busser der kristne henrettes og muslimer går fri osv.
Mens de fleste afrikanske land sør for Sahara har en kirkehistorie som ikke er mer enn et par hundre år gammel, har kirken i Etiopia røtter tilbake til urkirkens tid. Men i noen regioner er også den muslimske befolkningen betydelig. Der kristne er i minoritet opplever de forfølgelse og terror fra muslimer.
Årsaker
Alle statistikker og prognoser peker i én retning: Kirken vokser sterkt i denne delen av Afrika. Et stort antall muslimer konverterer til kristen tro. Det bekreftes av islamske ledere. Afrika er ikke i ferd med å gjøres om til et islamsk kontinent, slik Organisasjonen for islam i Afrika (IAO) har som mål. I stedet er Afrika i ferd med å bli kontinentet med flest kristne. Kirkeveksten er særlig stor der forfølgelsen fra islam er sterkest.
Sammenligner vi med den kristne vekkelsen og den islamistiske terroren mot kristne i Indonesia de siste tiårene av 1900-tallet, er parallellen slående. Det var en tid med stor kristen vekst, og det fortsetter. Der det er sterk kristen vekst ikke minst ved at muslimer konverterer til kristen tro, er også forfølgelse av og terror mot kristne stor. Derfor er ikke forfølgelsen et signal om at den kristne kirke holder på å gå under, men heller et signal om dens vitalitet. Og tilsvarende, slik en afrikansk kristen sa det: «Like før en stjerne dør, lyser den ekstra sterkt. Slik er det med islam.»