«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»
Når Johannes 3,16 blir lest i gravferd og gudstjenester, hva hører folk da?
«De tenker automatisk at her kommer kirken og snakker om helvete igjen», sa Ingeborg Sommer i Vårt Land 29. februar. Det var et av funnene hun hadde gjort som olavsstipendiat siste år. Jeg har ofte vært innom samme tanke.
I vinter har det vært en viss debatt, også i Vårt Lands spalter, om Bibelselskapets oversettelsesprinsipper. Bibel 2011 kom med mye nytt, for det meste til det bedre. Men Den lille bibel var uforandret. Jeg ble skuffet. Her var en sjanse gått tapt.
Leses ofte, utlegges sjelden
Ikke mange bibeltekster leses oftere i Den norske kirkes regi enn Johannes 3,16. Den er et fast ledd i gravferdsliturgien. Og var det i dåpsliturgien inntil revisjonen i 2017 gjorde det frivillig.
På prekestolen, derimot, lyder Den lille bibel sjelden. Før skjedde det annenhvert år, på Andre pinsedag. Altså, mange steder: I praksis aldri. I de nyere tekstrekkene kommer teksten hvert tredje år, på 4. søndag i fastetiden.
For mitt vedkommende betød det at jeg den 15. mars 2015 for første gang i mitt presteliv var forpliktet til å utlegge verdens mest siterte og internettsøkte bibelvers. Jeg var takknemlig for muligheten.
Fortapelsen med stor F
Den lille bibel inneholder store og sterke ord: Gud, elske, verden, gi, enbårne Sønn, tro, gå fortapt, evig liv. Det er en utfordring å preke uten å gjøre ordene mindre. Ofte, når jeg har sitert dem, har jeg likevel vært i tvil om disse ordene alt i alt blir oppfattet som et godt budskap av dåpsfamilier, sørgende eller for den saks skyld av de mest gudstjeneste- og kirkevante.
Særlig gjelder dette ordet «fortapt». Jeg antok at de fleste assosierer det med Fortapelsen med stor F og tilliggende groteske helvetesforestillinger. Fint å kunne nyansere dette litt i en preken!
Er «fortapt» riktig oversettelse?
I forberedelsen til prekenen slo det meg at gjengs engelsk har «persish» der vi har «fortapt». «Perish» betyr å omkomme, gå til grunne. Altså litt andre nyanser enn fortapelse som evig pine. Good News for Modern Man skriver ganske enkelt «not die» – som motstykke til «have eternal life».
På svensk skrev man så tidlig som i 1917-oversettelsen «inte förgås», i 2000 endret til «inte gå under». Svenske lesere/lyttere har altså de siste hundre år hatt en ordlyd i Den lille bibel som ikke uten videre peker mot fortapelse som helvete og pinsler.
Det greske ordet vi har å gjøre med, betyr i aktiv: forderve, ødelegge, tilintetgjøre, og i passiv: bli ødelagt, gå til grunne, komme bort, gå tapt. Det er altså et bredt utvalg begreper å velge i når man oversetter Den lille bibel til norsk. Ord som antyder en evig lidelsestilstand, er ikke språklig nødvendig. Snarere tvert imot.
Se mer om disse språklige overveielsene i en artikkel i Luthersk kirketidende nr 6/2020, som kom ut 24. april.
Litt fra prekenen
I prekenen sa jeg blant annet sa dette:
Riktignok understreker Den lille bibel at vi ikke skal gå fortapt. Men likevel: Ordet «fortapt» vekker lett assosiasjoner til Fortapelse med stor F – og tilliggende skrekkscenarier. Dermed overskygges Guds godhet av mistanken om at den gode Gud ikke er trygg. Gud har et ris bak speilet.
Den lille bibel bruker samme ord som i lignelsen om Den fortapte sønn: «… var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» Heller ikke i Johannes 3,16 sier Jesus noe om at Gud vil påføre oss straff. Gud vil tvert imot frelse oss fra vår verste fiende: døden.
Dette blir bare enda tydeligere i verset etterpå: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» Gud vil frelse oss fra undergang. Og undergangen går jo av seg selv, om ikke noen griper inn.
Prekenen ble holdt i Lommedalen, og hele manus kan du lese her.
Aldersavhengige reaksjoner?
Fem personer oppsøkte meg etter prekenen for å si takk. Nyanseringen av «gå fortapt» hadde vært frigjørende. De hadde strevd med den delen av Den lille bibel, og bekreftet altså mine anelser. Alle var eldre enn meg, og jeg er født i 1953, det året Hallesby holdt sin radiotale om å styrte like i fortapelsen.
Litt senere fortalte jeg om disse reaksjonene på et stabsmøte. Flere i staben var under 30 år, og ingen av dem hadde hatt negative følelser knyttet til Johannes 3,16. For dem blendet «godordene» om kjærlighet og evig liv ut det krevende ordet om fortapelse og kravet om tro. Alt var et strålende tilbud!
Kan det rett og slett hende at mine og manges ugne følelser overfor ordet «fortapt» vil forsvinne med min generasjon?
Oversettelsen bør endres
Likevel: Om så uønskede helvetesassosiasjoner snart går i graven, er det ingen grunn til å holde fast på ordet «fortapt». Det er et tapt ord. Utdatert, også utenfor kirken, i vanlig dagligtale. Noen bruker det kanskje om å være hensunket i egne tanker, eller betatt: «Han er helt fortapt i henne». Men også slike talemåter er fra i går.
Det er også lenge siden ordet forsvant fra fortellingen om «Den fortapte sønn». Der vi altså finner samme greske ord som i Den lille bibel. Allerede i 1930-oversettelsen står det «var tapt», ikke «fortapt». På nynorsk har sønnen vært «burtkomen» minst siden 1938, og omtales på bokmål som «kommet bort» både i oversettelsen fra 1978/85 og i Bibel 2011.
Et annet ordvalg også for Johannes 3,16 er både språklig og kommunikativt mulig. For ikke å si: riktig.
Er Bibelselskapet villig til å revidere Den lille bibel og resolutt kaste ordet «fortapt» på ilden? Jeg har utfordret til svar i Luthersk kirketidende. Leser det gjerne i Vårt Land også!