«Jeg får klem av dynen min!»

Kristine Bech-Sørensen

Mor til barn med alvorlig utviklingshemming

Mange beboere i bofellesskap er i disse tider fratatt kontakt med familie og venner. Ved mistanke om koronasmitte stiller personal i romferdslignende drakter. Uten tilpasset informasjon og uten mulighet for å forstå alvoret i koronatrusselen, overlates personer med sterkt nedsatt kognitiv fungering til isolasjon, noe som i verste konsekvens kan medføre større skade enn korona ved å gjøre utviklingshemmede enda mer sårbare. I tillegg er mange fratatt dagsenter og fritidstilbud. Koronatiltakene er en tung belastning.

Fysisk nærvær et must

Nær er byttet ut med fjern. Fysisk kontakt med de nærmeste er enten umulig eller må være på to meters avstand uten den etterlengtede klemmen. Som mor kan jeg forholde meg til dette. Men det svir å oppleve min datter søke trøst i dynen som en erstatning for den klemmen vi som foreldre så gjerne vil gi henne, men som ikke vil være riktig å gi.

Rasjonelt sett er det eneste riktige akkurat nå å erstatte nær med fjern - at det faktisk er mulig å være nær selv på avstand. En telefon, et treff på skype kan veie opp for savn og lengsel for mange, men ikke for alvorlig utviklingshemmede for hvem fysisk nærvær er et must.

LES OGSÅ: Professor i sykepleie: «Hvordan vet vi at pasientene på sykehjem får god nok koronabehandling?»

Kan ikke forby besøk

Vi er heldige som får dra på besøk hos datteren vår, takket være holdningen til ledelse og personal, men langt ifra alle har vært forunt besøk av familien sin. På en dyptinngripende måte er det snudd opp/ned på hverdagen fordi noen kommuner har tolket regelverket som hjemmel for et besøksforbud.

Etter at forbundsleder i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) Jens Petter Gitlesen omtalte slikt besøksforbud som horribelt har likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm og helseminister Bent Høie gått ut og påpekt at myndigheter ikke kan forby besøk til tjenestemottakere i eget hjem så lenge vanlige smittevernhensyn er ivaretatt. Boligen til en person med utviklingshemming er et hjem i likhet med alle andre hjem. Retten til selvråderett i eget hjem er sterkt forankret i internasjonale konvensjoner. Kommuner som har satt foten ned for besøk har derfor måttet snu i dette spørsmålet.

LES OGSÅ: Far til Benedicte: «Hun er priviligert som kan feire 40-årsdag. Snart blir det vel knapt mer av det»

Høy pris å betale

Allikevel melder spørsmålet seg: Hvor høy pris skal visse svake grupper betale for hensynet til andre svake grupper? Med dette mener jeg ikke at vi som samfunn ikke skal ta et kollektivt ansvar for en solidarisk dugnad med tanke på de som trenger ekstra beskyttelse mot koronaviruset. Det skal vi. Men det må gå an å ivareta både koronatruede grupper og fellesskapshensyn til de grupper for hvem fysisk kontakt med de nærmeste er et must for livskvalitet.

Kan vi tenke oss differensierte løsninger som ivaretar begge grupper? Med god tilrettelegging bør det være mulig å gi tjenestemottakere halv dagsenterplass for å begrense tetthet og kontaktflate. Og kan visse fritidstilbud legges bedre til rette med tanke på smittevernhåndtering? Bjurstrøm har et viktig poeng i et debattinnlegg i BT 14. april der hun påpeker kommuners plikt til å ivareta individuelle behov til utviklingshemmede som fratas tilbud på grunn av korona.

Paradoksalt nok har personal på over 100 personer i min datters bofellesskap så langt sluppet unna koronasmitte selv om vi møtes fysisk. En ting vet jeg: Når korona er fortid, blir det klemmefest i vår familie!

LES MER:

• Advarer mot å hente hjem demente foreldre: – Jeg tok moren min hjem julaften. Det ble ikke hyggelig

• Høie: Pårørende skal få besøke sine kjære når livet går mot slutten

• Vil forby vikarer: De tar med seg koronasmitte, mener sjef for sykehjem