Jeg lever i det svenske eksperimentet

Hanne Kristin Wolden

Litteraturkritiker

Vi er på promenad med svigermor. Hun holder seg på god avstand fra sitt to måneder gamle barnebarn, og spør oss om hun skal ta på munnskydd. Som 76-åring tilhører hun gruppen som de siste ukene vært oppfordret til å holde seg i isolasjon. Ute i friluft kan alle imidlertid være bare man holder avstand til andre. Hun tilhører også gruppen av pensjonister som ble rasende da Folkehelsemyndigheten kom med dette isolasjonsrådet, eller -kravet, til de eldre. I media dukket de opp, en etter en, friske og raske kvinner på 70 pluss og protesterte mot å bli omtalt som risikogruppe. Eller som min svigermor skrev på Facebook: Min eneste diagnose er plattfot, og nå skal jeg isoleres?!

LES OGSÅ: Idar Kjølsvik forlater New York: «Presidenten er gal. Trumps korona-politikk er livsfarlig»

Mildere linje enn andre land

I takt med de raskt stigende dødstallene i Stockholm, har de sinte pensjonistene imidlertid fått spise sine ord. Flere av de mer toneangivende av dem har sagt at de angrer sine protester og at de nå følger myndighetenes råd. Situasjonen ble med ett mer alvorlig. I skrivende stund regnes 30 døde det siste døgnet bare i Stockholm, 110 totalt i Sverige. Og kanskje det mest alvorlige: Det mangler plasser på intensivavdelingene i Stockholm, og helsepersonell slår alarm om mangel på beskyttelsesutstyr. Fortsetter spredningen i denne takten, kan det bli ordentlig krise på sykehusene.

Jeg lever i det som internasjonalt har blitt kalt det svenske eksperimentet. Her har myndighetene foreløpig valgt en betydelig mildere linje enn de fleste andre land i Europa. Grunnskoler og barnehager er fortsatt åpne, kjøpesenter, restauranter og puber likeså. Statsepidemiolog Anders Tegnell er nå for a-kjendis å regne, det går ikke en kveld uten at han dukker opp i tv-ruta for å informere om og forsvare Sveriges strategi. Det virker som om de uheldige konsekvensene av totalt nedstenging av samfunnet og isolering av befolkningen blir tillagt mer betydning her. I tillegg blir det lagt stor vekt på at myndighetene skal handle på en måte som ikke minsker tilliten blant befolkningen. Sjefen for Folkehelsemyndigheten, Johan Carlson, snudde det hele på hodet da han denne uka igjen ble kritisk utspurt om Sveriges linje: - Det är ett väldigt väldigt knepigt experiment att låsa in en hel befolkning i fyra-fem månader.

LES OGSÅ: Håvard Nyhus: «Kriser har det med å trigge en autoritær impuls. Også denne»

Luksuriøse feriehus i Skåne

Også i tider som disse er det selvsagt en betryggende faktor å leve i en såkalt velferdsstat. Men heller ikke i velferdsstaten Sverige er velferden likt fordelt.

Det burde ikke overraske noen at det lønner seg å være rik, også nå. Her finnes inget hytteforbud – velstående stockholmere har for lengst stukket av til sine luksuriøse feriehus i Skåne for å jobbe hjemmefra. Ser man nærmere på den foreløpige statistikken, virker den sosioøkonomiske tendensen tydelig: Pandemien slår hardere i de utsatte områdene. Der er det for eksempel mange flere mennesker per kvadratmeter, og i mange tilfeller bor de gamle sammen med sine barn og barnebarn. Å velge å holde seg borte fra arbeidsplassen eller sine gamle foreldre er et privilegium som langt ifra alle har.

Tar til seg alvoret

Tross betydelig færre forbud enn nabolandene, virker det som om svensker flest nå tar til seg alvoret i situasjonen. Restaurantene er nesten tomme, butikkene likeså. Nordens største kjøpesenter, Mall of Scandinavia, ligger bare noen minutter fra min leilighet. Der er alt åpent, men da jeg selv var innom for et apotekærend for noen dager siden, var det knapt et menneske å spore. I turløypene derimot, er det nå fullt. Rundt vannet utenfor vinduet mitt ser jeg tendenser til kødannelse. Dette må i alle fall glede folkehelsemyndighetene, tenker jeg. Så gjenstår det å se da, hvilken strategi som blir den beste til slutt. Lever vi ikke alle nå, uansett land og tiltak, i et eksperiment?