Ingen er så trygg i fare

Liv Osnes Dalbakken

Lektor, Ulstein vidaregåande skule

De siste to ukene har jeg utviklet trygghetsskam. Selve ordet er i seg selv et paradoks, en sammensmeltning av to følelser som normalt ikke hører sammen. Men i disse dager er ingenting normalt. Min trygghetsskam er høyst reell, og det hjelper ikke at Merete Thomassen forrige onsdag slo fast i denne spalten at trygghet er en illusjon: «Vi voksne vet bedre. Illusjonen om at WHO, helsevesenet, velferdsstaten eller oljefondet er i stand til å berge oss fra katastrofer og kriser, er brutt.» Skamfullt legger jeg sommerens flybillett i en skuff.

Trygghet er en gave

Søndag 15. mars, tre dager etter at de mest inngripende tiltak i fredstid ble satt i verk, kunne vi følge overføringen fra gudstjenesten i Nærbø kyrkje. Jeg sang med på refrenget «Jeg er bestandig trygg, for Han er med meg gjennom alt det som skjer meg», men var ikke helt sikker på om jeg hadde lov til å kjenne på tryggheten jeg har fått i fødselsgave. Dagen før uttalte nemlig psykiater Ingvard Wilhelmsen til Vårt Land at «Alle bør ha litt helseangst no. Dei som ikkje har det, vil ikkje ta omsyn til andre, og det er farleg.»

Mangler jeg instinkt for fare? Gjennom hele voksenlivet, fram til mars 2020, har jeg betraktet trygghet som en gave. Det å ikke bekymre seg sparer oss for å svi av krefter som vi trenger til andre ting. Derfor har jeg prøvd å lære egne barn å ikke krisemaksimere, men tenke at det ordner seg. Jeg har sunget «Ingen er så trygg i fare» og «Jeg er trygg hos deg» på sengekanten, og håpt at fødselsgaver kan gå i arv.

LES OGSÅ: Ikke alle verdensreligioner tar smittefaren like på alvor

Vi trenger begge mennesketyper

Og det gjør de ofte, for følelser er dypt forankret i personligheten vår. Dermed er det helt naturlig å reagere forskjellig, sier psykolog Peder Kjøs i radioprogrammet «Ukeslutt» den 14. mars, på spørsmål fra programlederen om hvorfor det er slik at noen blir mer redde enn andre. Noen blir redde umiddelbart. Andre trenger tid på å sortere, og får en mer handlingsorientert respons etter hvert. Vi er flokkdyr, sier Kjøs. Reaksjonsmønsteret vårt er knyttet til evolusjonen. Samfunnet trenger kombinasjonen av de som er redde og de som er handlekraftige. Noen må forstå faren, og noen må holde roen.

Så har vi da etter hvert forstått at faren er reell, noen umiddelbart og andre litt forsinket. Studenter og utenlandsfarere har vandret fra hver en verdenskrok, og alle har kommet hjem til sin by. Og det er plass i herberget, så her sitter vi med hjemmekontor i hver våre rom, og prøver å følge forelesninger, holde forelesninger, og gjøre innkjøp til skipsindustrien. Vi er lydige, selv om det svir å ikke få dra på hytta. Men vi avstår for fellesskapet. Vi klemmer ikke, vi vasker hender, spritflasker står lett tilgjengelig, og vi går skitur med flere meter mellom oss. Vi er lydige selv om vi ikke engster oss, for vi har tillit til systemet, slik Erna Solberg har bedt oss om.

Den norske tilliten bærer oss gjennom krisen

Vårt fortrinn som nordmenn er nemlig at vi stoler på hverandre, sier statsministeren i en av sine mange taler til folket: «Det er denne tilliten som skal bære oss gjennom krisen vi nå står i. Uten den høye tilliten mellom innbyggere og myndighetene, kunne vi aldri fått hele Norge med på dugnaden for å bekjempe koronaviruset.»

Den tilliten hun her forutsetter at folket har til myndighetene, har tidligere forundret verden. For åtte år siden startet rettsaken mot Anders Behring Breivik, og utenlandsk presse stilte seg uforstående til nordmenns reaksjonsmåte. BBC fortalte at deres britiske seere lurte på hvorfor nordmenn ikke demonstrerte og krevde dødsstraff. Hvor var lynsjestemningen?

Skamløs applaus

Grunnen til at vi kunne møte ugjerningen fra 22. juli med rosetog og sang, var at vi hadde tillit til at systemet ville ta seg av vårt behov for reaksjon. I dagens krisetid opplever jeg at min fødselsgave av trygghet blir forsterket av myndighetenes evne til å handle. Og derfor klapper jeg skamløst fra verandaen, med nyvaskede hender, for politikere, helsearbeidere og andre, som ofrer så mye for vår helse og sikkerhet.

LES MER:

[ Bagatelliserte koronaviruset på direkten: «Vi får ta hverandre i handa, vi som ikke tror på koronavirus» ]

[ Slik blir Vårt Land laget under korona-krisen ]

[ 100 år siden spanskesyken herjet Norge: De fleste som ble rammet var arbeidsføre unge menn ]

[ Koronakrisen henviser oss til hverandre: – Vi er slett ikke vår egen lykkes smed, mener professor ]