Verdidebatt

Guds fravær

Det er kanskje helt naturlig at vi ikke går og snubler borti Gud hvor vi enn går.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Schütz sin motett «Saul, Saul, was verfolgst du mich?» er et av de mest uttrykksfulle musikk­stykkene jeg kjenner til. Det handler om ­Paulus' omvendelse utenfor Damaskus. Det ­samme gjør Caravaggios bilde i S. Maria del Popolo i Roma. Har du sett Paulus på bakken foran den store hesten, glemmer du det aldri.

Like fullt: Ingen av dem kan måle seg med selve bibelteksten. Den forteller at da Paulus var på vei mot Damaskus, ble han omgitt av et kraftig lys. Han ble slått til ­jorden og hørte en stemme som ­talte til ham. Det er jo oppsiktsvekkende nok. Men det mest interessante, det ­følger i etterkant. Der heter det at de som fulgte ham, så ingen. Og så sier Lukas: ­«Saulus ­reiste seg og åpnet øynene, men han ­kunne ikke se.» Dette siste er veldig merkelig. For vanligvis er det slik at når noen ­åpner øynene, så ser de mer enn det de har sett før. Men her er det altså omvendt. Og en blir nødt til å spørre: Hva er dette for noe? Hvorfor blir ikke verden bare ganske vanlig igjen etter at lyset og stemmen er blitt borte? Hvorfor ser ikke Paulus klarere enn før?

Fravær

Det er dette som er så for­underlig. At det intense nærværet liksom trenger noe i forlengelsen. Og dette som er i forlengelsen, det er ikke tomhet, men fravær. I de tre dagene etter at Paulus ikke ser noe, lar han også være å spise og drikke. Fravær på fravær.

Et fravær forutsetter at noe er blitt ­borte. Fraværet forutsetter et forutgående nærvær.

Men det betyr igjen at fraværet ikke trenger å være så illevarslende. Det er kanskje helt naturlig at vi ikke går og ­snubler borti Gud hvor vi enn går. Tilværelsen vår er i alle fall innrettet slik at det er nettopp fraværet som er mest ­påtrengende. For det er jo fraværet av Gud vi er henvist til, sånn fra dag til dag. Men dette fraværet er, som alt fravær, slik innrettet at det kan skape en form for trang i oss til noe mer. Til noe som vi ikke har.

Ingen selvfølge

Det er ikke alltid slik. Et mørke kan også vende seg mot tomheten. Og blir like dystert som tomheten selv. Uten noen som helst trang. Full av rådvillhet. Hvor verden likesom faller fra hverandre, slik som akkurat nå. Dersom en kommer i kontakt med en slik tomhet, kan det være bra å lese om Paulus. Da han ikke så noe, tok vennene hans vare på ham. De førte ham inn i byen, og etter at tre dager var gått, fikk han møte Ananias, som hjalp ham videre. Alt dette høres så selvfølgelig ut. Men det er ikke selvfølgelig at noen tar vare på en når en ikke er i stand til å se på egenhånd. Det er heller ingen selvfølge at noen kommer og gir en virkelysten tilbake når den er blitt borte.

Jeg tenker at det er bra for oss å se oss om etter venner som er i stand til å gi oss livskraft tilbake. Jeg tror ikke Paulus­fortellingen er en eksempelfortelling, men jeg tror at vi i alle slike fortellinger kan finne noe som det er verdt å grunne over.

Vår gudløse verden

For meg ble det en liten aha-opplevelse å høre om ­Paulus som så uten å se. Det ga perspektiv på vår gudløse verden. Den ble likesom ikke så gudløs lenger. Eller kanskje bedre: Gudløsheten ble mindre gudløs. Det var som om gudløsheten fikk en ny dynamikk knyttet til seg. Den ble ikke så passiv, så definitiv, så altoppslukende som det er lett å tenke seg at den er. Slik kan det bli i det øyeblikket tomheten blir vendt til fravær.

Jeg tror nesten at jeg opplevde at jeg ble fortalt at gudløsheten er en del av gudsnærværet. En måte å se Gud på. At det blir umulig å tale om Gud uten et mørkt relieff. Hvis Paulus måtte oppleve det slik, ja, da er det kan hende ikke så underlig at vi kan oppleve noe av det samme. Det er som om teksten forteller meg at dette er en del av menneskelivets grunnvilkår i møte med Gud som det er umulig å komme unna.

I forlengelsen får Paulus et oppdrag. Når Gud forteller om dette til Ananias, føyer han til: «Jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld». Det er som om fraværet i nærværet aldri slipper taket. Til det siste sier jeg: Hadde vi ikke hatt bibeltekstene, hadde jeg aldri skjønt det.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Verdidebatt