Guds fravær
Det er kanskje helt naturlig at vi ikke går og snubler borti Gud hvor vi enn går.
Schütz sin motett «Saul, Saul, was verfolgst du mich?» er et av de mest uttrykksfulle musikkstykkene jeg kjenner til. Det handler om Paulus' omvendelse utenfor Damaskus. Det samme gjør Caravaggios bilde i S. Maria del Popolo i Roma. Har du sett Paulus på bakken foran den store hesten, glemmer du det aldri.
Like fullt: Ingen av dem kan måle seg med selve bibelteksten. Den forteller at da Paulus var på vei mot Damaskus, ble han omgitt av et kraftig lys. Han ble slått til jorden og hørte en stemme som talte til ham. Det er jo oppsiktsvekkende nok. Men det mest interessante, det følger i etterkant. Der heter det at de som fulgte ham, så ingen. Og så sier Lukas: «Saulus reiste seg og åpnet øynene, men han kunne ikke se.» Dette siste er veldig merkelig. For vanligvis er det slik at når noen åpner øynene, så ser de mer enn det de har sett før. Men her er det altså omvendt. Og en blir nødt til å spørre: Hva er dette for noe? Hvorfor blir ikke verden bare ganske vanlig igjen etter at lyset og stemmen er blitt borte? Hvorfor ser ikke Paulus klarere enn før?
Fravær
Bestill abonnement her
KJØP
