OVERLEGE TORSTEIN HUSBY:

Pandemien kan være en vekkerklokke

I min egen barndom forholdt samfunnet seg til sykdom som et felles anliggende. Jeg tror den pågående pandemien vil medføre en etterlengtet kritikk av vestlig ideologi hvor individet står i sentrum.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Torstein Husby

Overlege ved Oslo universitetssykehus og stifter av Skaperkraft

Min morfar levde store deler av sitt voksne liv adskilt fra mormor og deres elleve barn på grunn av sin tuberkulose og smittefare. Flere av barna, mine tanter og onkler, fikk behandlingstrengende tuberkulose og i tillegg døde ett av søsknene i Spanskesyken 19 år gammel i 1919.

I gamle dager levde vi med mange sykdommer

Fra egen oppvekst husker jeg jevnaldrende som haltet rundt som poliorammet og at min mor samlet venninnene i «Polioforeningen». De fleste av oss gjennomgikk vannkopper, røde hunder og kusma. Noen fikk meslinger, skarlagensfeber eller kikhoste og innimellom hørte vi om barn som døde av dette. Jeg tror alle tenkte at sykdom var et felles anliggende og ikke kun et spørsmål om individuell livsstil og ansvar. Denne erkjennelsen var motivasjon for utvikling av velferdsstaten og medisinsk forskning som har gitt enorme gevinster, som sosial trygghet, vaksiner og antibiotika. Frykten for dødelige infeksjonssykdommer er avløst av en forestilling om at de nærmest er utryddet eller ikke kan ramme oss.

En «moderne vrangforestilling»

Moderne forskningsagenda dreier seg til syvende og sist om å få kontroll med naturkrefter som vi i utgangspunktet ikke rår med, som sult, pest og krig. Men det er lett å bli overmodig, slik historien gjentatte ganger har lært oss fra og med byggingen av Babels tårn. (Vrang)forestillingen om at tilværelsen er forutsigbar og lar seg kontrollere har fått store tilbakeslag de senere år.

Hvem forutså kommunismens sammenbrudd og Murens plutselige kollaps i 1989? Opplevelsen 11. september i 2001 kom som et sjokk. Finanskrisen i 2008 var det nesten ingen eksperter som forutså, heller ikke flyktningkrisen i 2015. Trump og Brexit bør også nevnes i denne sammenheng.

Dagens pandemi føyer seg inn i denne rekken. Riktig nok har vi medisinere i mange år visst at en pandemi ville komme på et eller annet tidspunkt, men samfunnsmessig planlegging med dette som horisont har vært vanskelig, for ikke å si umulig. Slike hendelser demonstrerer at opplevelsen av forutsigbarhet og «full kontroll» er en moderne vrangforestilling. Og paradigmeskifter kommer ikke alltid gradvis, men kan skje plutselig.

LES OGSÅ: Professor spår langvarig lockdown i Norge: – Ingen lignende erfaring i vår generasjon

Absurde tilstander

Det er vanskelig både for individer og myndigheter å omstille seg fra et samfunn forankret i frihet, rettigheter og ikke-diskriminering til en hverdag hvor dette annulleres i løpet av en uke. Å bli tvangshjemsendt med politimakt fra hytta ville vært absurd for tre uker tilbake, i dag blir man mobbeoffer hvis man ikke skjønner dette. Dette er anskuelsesundervisning i det faktum at det som er gagnlig for meg og min komfort ikke nødvendigvis er bra for naboen, for ikke å snakke om de svakeste i samfunnet.

Katastrofer som en pandemi er en vekkerklokke og gir impulser til refleksjon. At pandemien kan ha negative konsekvenser for globaliseringsideologien er lett å se. Men det ville være synd hvis nasjonene trekker seg inn i puppen og blir «seg selv nok». Personlig håper jeg det motsatte vil skje ved at man internasjonalt øker samhandlingen i forståelse av at pandemier bekjempes best med overnasjonalt samarbeid.

Nødvendig kritikk av vestlige samfunn

Pandemien vil medføre et kritisk skråblikk på vår sivilisasjon. Den økende vestlige individualiseringen med vekt på frihet, rettigheter og ikke-diskriminering har fått status som en slags normalitet, en tilstand som vi trodde hele verden ville ønske å kopiere. Dette paradigmet ble av Francis Fukuyama beskrevet i 1989 som «The end of History». Men var dette en illusjon?

Jeg tror denne aktuelle pandemien vil medføre en nødvendig og etterlengtet kritikk av vestlig sekulærliberal ideologi hvor individet står i sentrum. Livet som «selvvalgsprosjekt» har utilstrekkelig forenende kraft og bidrar neppe til økt solidaritet og fellesskap. Nå våkner vi alle og skjønner at det er et spenningsforhold mellom frihet og brorskap. Menneskets to grunnbehov er ønsket om frihet/uavhengighet på den ene siden og trygghet/tilhørighet på den andre. Vi må erkjenne at disse behovene står i et spenningsforhold og at det er viktig å finne frem til en sunnere balanse enn det vi ser i dagens samfunn.

Det er godt for oss med en omstart

Pandemier, i likhet med skogbranner, har forferdelige og til dels katastrofalere konsekvenser. Men det er heller ikke vanskelig å se at det på sikt kan føre til noe positivt. En restart kan være bra både for PC'en, naturen og ikke minst den vestlige kultur som altfor lenge har lullet seg inn i vrangforestillingen om at vi er homo deus.

LES MER:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt