Mentalt ødeleggende karantene

Hanne Amanda Trangerud

Tidligere sykepleier og frivillig i Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord

I dugnaden for å stanse koronaviruset, må alle bidra, heter det. Og det er rett og rimelig å forvente at alle ofrer noe. Men som samfunn bør vi ikke glemme at vi ikke bare ofrer noe, men også noen.

Hele våren har blitt rød

I debatten om selvmord tidligere i år kom det frem at mange som ønsker, trenger og søker hjelp, ikke får det. I forhold til behovet – både generelt og på individnivå – kan man si at kapasiteten er sprengt. Konsekvensen er at mange som trenger hjelp, ikke får det, og at mange som får hjelp, ikke får nok. Dette behovet forsvinner ikke selv om resten av samfunnet stenger.

Det er mange som gruer seg til ferier og røde dager, når muligheten til å støtte seg til hverdagens rutiner forsvinner og man ikke har en velfungerende og trygg familie å trekke seg tilbake sammen med. Nå har plutselig hele våren blitt rød.

LES OGSÅ: Psykiatriske pasienter ble sendt hjem etter koronasmitte på sykehus

De som strever

Tiltakene for å stoppe korona er viktige, men lager utfordringer for mange. Min sympati, i dette innlegget, rettes imidlertid primært mot dem som sliter med det eksistensielle – med angst, ensomhet, selvskading og selvmordstanker – og som nå kan miste hele eller deler av hjelpetilbudet sitt.

Regjeringen jobber med tiltak for å redde bedrifter og individer fra økonomisk ruin. Her må alle delta. De kaller det dugnad. Samfunnets dugnadsånd bør imidlertid også omfatte dem som trues av ikke-materiell ruin. Jeg tenker på dem som virkelig sliter, ikke bare med skuffelser over avlyste ferier og en kjedelig hverdag uten kolleger og kafébesøk, men dem som strever eksistensielt. Hvis vi klarer å forhindre dødsfall på grunn av korona, men samtidig ender opp med en økt selvmordsstatistikk, kan vi neppe kalle den nasjonale dugnaden for «vellykket».

Mentalt ødeleggende for mange

Det er mange, mange hensyn som nå må ivaretas, og det jobbes hardt for å finne løsninger som kan fungere. Men jeg vet at mange av dem som sliter eksistensielt, har en svak stemme. Det bør derfor være en del av samfunnets dugnadsånd å ivareta disse, selv om man kanskje ikke hører dem rope så høyt.

Vi reagerer ulikt på ulike typer belastninger. Sånn er det bare. Men karantene og isolering kan virke mentalt ødeleggende på mange. Da jeg jobbet i helsevesenet, hadde jeg ofte pasienter som var isolert på grunn av infeksjon. Ensomhet og usikkerhet om hva som vil skje de neste dagene var med på å gjøre dette til en svært belastende situasjon, også for dem som på overflaten så ut til å håndtere den bra. Etter å ha fulgt noen av disse pasientene over tid, ble det veldig tydelig hvor viktig det er å opprettholde daglige rutiner. Innenfor de rammene man nå hadde.

LES OGSÅ: Kirkens Bymisjon: – Det er svært utfordrende for den psykiske helsen å bli overlatt til seg selv?

Rutiner er viktig

Et av de viktigste rådene jeg kunne gi pasienter som ble isolert – «for å overleve» – var å gjøre mest mulig «som vanlig»: Forsøke å følge vanlige rutiner for vekking, frokost og liknende. Ta på seg vanlige klær. Sminke seg. Være i aktivitet. Innenfor det rammene tillater, og utover det må man bare improvisere.

Jeg tror dette er det viktigste rådet jeg vil gi de som sliter nå, også eksistensielt: Forsøk å gjøre mest mulig som vanlig innenfor det rammene tillater. Stå opp som vanlig, spis som vanlig, kle deg som vanlig, ta på sminke som vanlig. Forsøk å bevare mest mulig av deg selv, selv om verden rundt deg «flyter ut».

Vi kan gjøre mye for å ta vare på oss selv. Men vi må – også i denne perioden – ikke glemme dem som kan trenge hjelp for å komme gjennom hverdagen. Vi må ta vare på hverandre. Men det skader ikke om regjeringen og helsemyndighetene – for bevisstgjøringens skyld – også kommer med noen handlingsråd om dette.

LES MER: