Verdidebatt

Lite feministisk Vanier-rapport

Rapporten om Jean Vanier-avsløringene viser at kristne organisasjoner fortsatt har et stykke å gå før man kan omtale seksuelle overgrep på en måte som er feministisk og forankret i forskning.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gyrid Gunnes

Stipendiat ved VID vitenskapelige høyskole i diakoni

Vår Land har hatt en bred og grundig dekning av rapporten om Tro og Lys-grunnleggeren Jean Vanier, som har begått seksuelle overgrep mot kvinner. Likevel er det et aspekt som mangler, nemlig et diakonifaglig forskningsblikk på selve rapporten og dens funn.

Mangelfull informasjon i offentliggjøringen

For det første: det som ble lagt frem 22. februar, var ikke konsulentselskapet GCPS Consulting sin rapport av overgrepene, men et sammendrag av rapporten. Den fulle rapporten er ikke på det nåværende tidspunktet tilgjengelig for offentligheten. Dette begrunnes i hensyn til informantenes krav til anonymitet.

I et forskningsperspektiv er dette et problematisk valg. Mye kvalitativ forskning og evaluering innebærer sensitivt materiale hvor informantenes anonymitet er et ufravikelig forskningsetisk krav. Men dette forhindrer ikke forskere fra å kunne publisere forskning, og det finnes en stor metodelitteratur knyttet til anonymitet og publisering. Da VID i 2019 evaluerte Kirkelige Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep var ivaretakelsen av informantenes anonymitet selvsagt, men det var utenkelig at vi ikke skulle publisere rapporten. Slik fikk både Ressurssenteret, Kirkerådet og offentligheten innsikt i våre metodiske valg, forskningsetiske refleksjoner, funn og konkusjoner.

Det er grunn til å problematisere at L'Arche både hevder å tro på ofrene og samtidig kun offentliggjør elleve sider av rapporten med en begrunnelse som i et forskningsperspektiv ikke fremstår som troverdig. Valget om å ikke offentliggjøre skaper et uheldig (og kanskje feilaktig inntrykk) av at man har noe å skjule. Det bidrar heller ikke til kunnskapsbygging om tema tro og seksuelle overgrep.

LES OGSÅ: Aslaug Espe har kjent Jean Vanier i snart 50 år: «Det er blitt tydeligere for meg at han også var en brutt mann»

Mangelfull metodebruk

For det andre: Overgrepene har blitt begått i et miljø hvor mennesker med og uten kognitive funksjonsnedsettelser lever sammen. Mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser er i en strukturelt utsatt posisjon. Et avgjørende spørsmål er selvsagt om Vanier eller andre i miljøet rundt ham har begått seksuelle overgrep mot kvinner eller menn med kognitive funksjonsnedsettelser.

Rapporten slår fast at de seks som er har stått frem som ofre ikke er har kognitive funksjonsnedsettelser. Fem ofre er intervjuet, i tillegg til 30 andre med og uten tilknytning til L'Arche. Empirisk sett baserer seg derfor på et stort materiale. Men, som med all kvalitativ forskning er funnenes innhold ikke bare avhengig av hvilket materiale som samles inn, men hvilke metoder som er valgt for å avgjøre at akkurat en spesifikk del av virkeligheten fanges opp og kategoriseres som «empirisk materiale».

Man kan ikke finne noe man ikke har metodiske redskaper for å lete etter. Ifølge egen nettside hevder GCPS å ha spesialkompetanse på «sårbare gruppers sikkerhet», men i den foreliggende offentliggjorte rapporten inneholder ingen refleksjon over hvilke metodiske grep GCPS har tatt for å potensielt fange opp historiene til mennesker som eksempelvis ikke har språk eller lite språk. Ut fra de metodene som beskrives i sammendraget av rapporten, er det derfor ikke mulig å si om seksuelle overgrep kan ha rammet kvinner med kognitive funksjonsnedsettelser eller ikke.

Tvilsomme vurderinger

For det tredje: Rapporten har et avsnitt som heter «Credibility of witnesses», hvor informantenes troverdighet vurderes. «Although deeply affected by the events in the past, they (ofrene) were both humble and without any hatred or desire for revenge» står det på side 5. Det er problematisk at å være «ydmyk», «uten hat» og «uten hevnmotiv» kobles direkte til et spørsmål om historienes troverdighet. Rapporten skriver slik frem ofrene for Vaniers atfred som «verdige ofre»: de er både psykisk nedbrutte («the behaviour had a long-lasting negative impact on their personal lives and inter-personal and/or spousal relationships» s.5) og samtidige «ydmyke» og «uten ønske om hevn».

Denne koblingen gjør at man undres over hva GCPS mener er koblingen mellom troverdighet og ofrenes moralske/psykologiske intensjoner. Ville GCPS vurdert et offer som ikke var særlig ydmykt eller nedbrutt, men eksempelvis rasende på Vanier og L'Arche, som mindre troverdig? Hva om ofrene ønsket oppreisning, for eksempelvis i form av økonomisk kompensasjon for sine nedbrutthet?

Kristne organisasjoner har en lang vei å gå

Ordbruken viser at kristne organisasjoner fortsatt har et stykke å gå før man kan omtale og skrive om seksuelle overgrep på en måte som er feministisk og forankret i forskning om seksuelle overgrep. Som forsker bør man avstå fra å gi moralske eller psykologiske karakteristikker av informantene. Å være offer for seksuelle krenkelser er å være offer i en strukturelt asymmetrisk relasjon, og informantens troverdighet er ikke knyttet til offerets intensjon eller psykologiske disposisjon.

LES MER OM VANIER-SAKEN:

Grunnlegger av Mariahuset, Wera Sæther: «Jeg skylder Jean Vanier en takk»

Leder: Ville Vanier-rapporten blitt tatt slik imot for 10-20 år siden?

Kristen-Norge rystes av Vanier-saken: – Jeg kunne først ikke tro det var mulig

Arne Borge: «Bak vakre ord om nåde og sårbarhet skjuler det seg nok en kristen overgrepsskandale»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt