Kommunene blåser i nasjonale minoriteter

Ervin Kohn

Forstander Det Mosaiske Trossamfund i Oslo

Europarådets rammekonvensjonen om beskyttelse av de nasjonale minoriteter ble ratifisert av Norge i 1999. Som oppfølging fulgte regjeringen opp med St.meld.15 (2000/2001). Her forplikter staten seg å verne nasjonale minoriteter og deres identitet og motvirke ufrivillig assimilering. Man anerkjenner minoritetenes egenverdi og at disse er verdifulle også for det norske samfunn. Faktisk en integrert del av det norske samfunn. Stortingsmeldingen anerkjenner samtidig alle overgrep som stat og kirke har stått for gjennom flere hundre år.

Tror samer er en nasjonal minoritet

Det er imidlertid et gap i bevisstheten om disse forpliktelsene mellom stat og kommunene. Mens staten er bevisst disse forpliktelsene er bevisstheten om nasjonale minoriteter i kommunene svært varierende. Det er ikke mange som kan nevne de fem nasjonale minoritetene i Norge. Når jeg utfordrer kommunale representanter på dette begynner de ofte med samene. Samene er ikke en nasjonal minoritet. Samene er urfolk i Norge (ikke i Sverige) og sorterer under ILO-konvensjonen. De nasjonale minoritetene i Norge er romani/taterne/reisende, rom, kvæner, skogfinner og jødene.

At kommunene i varierende grad er seg bevisst noen forpliktelser i henhold til Rammekonvensjonen overfor nasjonale minoriteter gir seg praktiske utslag i enkelttilfeller. Når for eksempel kommunen, som er ansvarlig for grunnskolene, velger å nedlegge et par skoler i skogfinnenes geografiske episentrum – finnskogen, uten å ha konferert med skogfinnene er dette problematisk, og kan være i brudd med intensjonene i Rammekonvensjonen.

LES OGSÅ: Kommunalministeren lover å styrke minoritetene

Stilte provoserende spørsmål til jødisk enke

Vårt problem for tiden er Oslo kommunes kalde skulder overfor en osloborger, en gammel, jødisk enke, som søker seg til Jødisk Aldersbolig (Jødisk Bo- og Seniorsenter – JBSS). Dette er en nasjonal institusjon. Det eneste tilbudet for eldre jøder i Norge. JBSS er en prisbelønnet institusjon med driftsavtale med Oslo Kommune.

Da avslaget til enken ble gitt kjente bydelen ikke til at man hadde noen forpliktelser i henhold til Rammekonvensjonen. Tvert imot ble det stilt provoserende spørsmål om hvorfor man trodde at jøder skulle særbehandles og få særlige fordeler.

Svaret på dette finner vi i Stortingsmeldingen: Der heter det at: «Særtiltak og tilpassing av generelle ordningar kan vere nødvendig på nokre område for å dekkje særlege behov hos minoritetane».

Kommunen bør være til hjelp, ikke hinder

Det er ubehagelig å få slike insinuerende spørsmål som den jødiske enken fikk. Særlig med tanke på den lange historien med negativ særbehandling av jøder i Norge. Det lille, jødiske samfunn i Oslo sliter med å opprettholde organisert jødisk liv og jødiske institusjoner på daglig basis. Blant annet fordi mye gjøres på dugnad og befolkningsgrunnlaget er meget lite. Derfor burde kommunen i stedet spørre hvordan kan vi hjelpe isteden for å legge hindringer i veien når vi først har en jødisk søker til en aldersboligplass.

Statens ansvar

Storting og regjering har forpliktet Norge ved å ratifisere Rammekonvensjonen. Staten gjør en viktig jobb gjennom budsjettene og arbeidet i departementet. Å overbygge gapet mellom det ansvaret staten tar og kommunenes ansvarsfraskrivelse eller bevisstløshet om Rammekonvensjonen er også et ansvar staten bør ta. At kommunene ikke kjenner sitt ansvar kan ikke alene bebreides dem. Her må regjeringen gjøre en jobb.

LES MER OM MINORITETER I NORGE:

• I 30 år har Oslos jødiske alders- og sykehjem tilbudt pleie og fellesskap

• Samene har det. Jødene har det. Nå mener Ervin Kohn at det er muslimenes tur

• Ny læreplan åpner for at lærere kan velge bort jødedommen

• Ny gransking: Minoritetar blir anten eit «glansbilde» eller ei «offerhistorie»