Marius Timmann Mjaaland
Teolog
Jeg må få takke Sigmund Knutsen og Espen Ottosen for replikker (VL 27.1.) til min kronikk om dåpen. For meg virker det som om begge tar for gitt en pietistisk misforståelse om dåpens betydning, nemlig at dåp primært skulle handle om hvem som kommer til himmelen. Knutsen er imot dette, Ottosen er for. Men dåp handler ikke bare om en slags «forsikring» om oppstandelse fra de døde. Noen slik forsikring fins ikke. Intet menneske slipper unna dødens uvisshet.
For å utvide bildet litt, la meg trekke frem fire sider ved dåpen som alle er viktige: Dåpens løfte handler for det første om dette livet, som for å si det med biskopene er både «sterkt og sårbart». Dernest peker dåpen utover mot fellesskapet, både i familien og kirken. Og i alt dette handler dåpen om relasjonen til den treenige Gud. For det fjerde peker dåpens tegn og under ut over dette livet, mot oppstandelsen med Kristus, men et radikalt håp om evig liv, i kristen forstand, kan ikke være begrenset til de kristne (eller døpte), det gjelder også for mennesker i den gamle pakt, av annen tro, eller ingen tro.
Har fått en videre forståelse
Dåpen er evangelium, en nådens kilde. Det handler ikke om en magisk forståelse av et bestemt sakrament, men om Guds under. Slik har jeg presisert betydningen av dåpen: i motsetning til bekjennelsen (som vi formulerer og avgrenser), kan troen og tilliten aldri mottas som annet enn en gave. Både på denne og mange andre måter er mennesker rammet av Guds nåde.
Her har Sigmund Knutsen allerede et svar på hvordan vi kan lese noen av kirkens bekjennelsesskrifter i vår tid. Confessio Augustana (CA) er skrevet i 1530 og forkaster blant annet en rekke andre kirkesamfunn og synspunkter. Denne typen gjensidige fordømmelser har vi heldigvis lagt bak oss etter omfattende økumeniske samtaler i det 20. århundre. Vi har fått en videre forståelse av det kristne fellesskapet, med fokus på det som forener, snarere enn det som skiller. Likevel er det ingen grunn til å forkaste det vesentlige poenget i CA: At mennesket er radikalt avhengig av Guds nåde og kjærlighet, i liv og død. Derfor er det på ingen måte opp til oss å begrense Guds nåde, og i hvert fall ikke gjennom dåpen. Jeg har skrevet mer om dette i boken Systematisk teologi (Verbum 2017) og Knutsen vil neppe finne noe annet der enn det han har lest i Hegstads nye bok om dåpen. Dommen overlater vi til Gud og – som jeg skriver – både i dåpen og på mange andre måter er mennesker rammet av Guds nåde.
Merkelig bekymring
Selv om de har motsatt anliggende, ser jeg i Knutsens og Ottosens replikker en merkelig bekymring for at kirke og teologi er nødt til å definere nådens yttergrenser. Hvorfor skal den det? Ottosen vil (igjen) begrense nåden og dåpens betydning til såkalte «bekjennende» kristne. Jeg peker derimot på at det fins andre begrunnelser for å døpe som er mer representative for det store flertall av kirkemedlemmer i vår kirke, eksempelvis tradisjon og verdier. Også dette er gode og legitime grunner til å døpe. Tradisjon er uttrykk for at en vil høre til i kirken, for at den døpte skal motta Guds velsignelse og høre Kristus til. Det handler om tro, håp og kjærlighet, som man ønsker å gi videre. Vi trenger en vid forståelse av nåden og tilhørigheten, ikke en smal forståelse, slik Ottosen og NLM tar til orde for.
Dette skulle vel også være tilstrekkelig som svar til Knutsen: Han slåss med en magisk, dvs. «mekanisk eller automatisk» forståelse av dåpen (og CA) som jeg tydelig avviser i kronikken. Jeg tror han ville gjøre klokt i å fokusere på dåpens gave, dåpens nåde, dåpens midte og nådens radikale håp. Mye annet vil føre ut i fortvilelse.
LES OGSÅ:
[ Ottosen svarer Mjaaland: «Mye fri fantasi om mitt dåpssyn» ]
[ Mjaaland: «Det er viktig at dåpen ikke trivialiseres» ]
[ Kaller kritikken av Bispemøtets utskjelte dåpstekst for «usaklig og urimelig» ]
---
Fakta:
---