Hvorfor jeg er kristen

Er kristne mer vanedyr enn andre? Er de feigere og mer fryktsomme? Motstandere av framskritt og forbedringer? Avhengige av innbilt støtte?

En av de største tenkerne i det 20. århundre, Bertrand Russell, mener det. I artikkelen «Hvorfor jeg ikke er kristen» hevder han akkurat dette. Selv om det snart er hundre år siden han skrev artikkelen, er den fortsatt av stor interesse, fordi synspunktene er blitt gjentatt i det uendelige etter ham.

Hvorfor tror jeg?

Da jeg leste artikkelen, var det noe som strittet, som ikke stemte. I forlengelsen tenkte jeg: Ja, hvorfor er jeg nå engang kristen? Er det fordi jeg synes jeg trenger en slags storebror som vil stå meg bi når livet blir for vanskelig? Har jeg bare overtatt kristentroen min fra generasjonene før meg uten noen form for kritisk refleksjon? Er jeg ganske bakstreversk, når alt kommer til alt?

Jeg liker å utfordre meg selv på denne måten. For det tvinger meg ut av sløvende vaner og opplagte selvfølgeligheter. Jeg vil gjerne gjøre opp regnskap for hva jeg står for.

Russell, du tar feil

Da finnes det mange svar på Russells utfordring. Men hvis jeg nå hadde fått gleden av å diskutere med ham, da ville jeg ha sagt: Jeg vet ikke like mye som deg. Jeg har heller ikke like skarpt hode som deg. Men på tross av det, og på tross av alle innvendingene du har mot kristendommen, er jeg viss på at du tar feil. Min tro har gått gjennom mange faser og jeg forstår godt innvendingene dine. Men du overser jo alt det som er viktig for meg.

Når jeg skal orientere meg i verden, da opplever jeg, mer og mer må jeg si, at den er full av overraskelser. Livet vårt tar vendinger som vi ikke var forberedt på. Midt oppi alt dette trenger ondskapen seg på med større og større styrke. Men det forunderlige er at det gjør godheten også. Derfor blir min omgang med menneskene omkring meg stadig mer mangfoldig.

Religion gir rom

Det er som om verden bare blir mer og mer utfordrende. På mange vis grellere, men også rikere og mer uutgrunnelig. Det store spørsmålet blir da: Hvordan skal jeg forholde meg til alt dette som finnes i min umiddelbare nærhet og som jeg bare et stykke på vei er i stand til å gjennomskue? Går det an å ordne det på en måte som tar hensyn til mangfoldet, uklarhetene og usikkerheten?

Da kan jeg ikke gå til vitenskapen. For vitenskapen rommer til syvende og sist akkurat like mange uløste spørsmål som livet mitt. Det er her jeg opplever at religionen gir rammer som er i stand til å fange inn dette mangfoldet på en god måte. Religionen gir på et vis rom for alt, ettersom intet menneskelig er den fremmed.

Samtidig er den mer enn en tumleplass for alle slags tanker og forestillinger, livsformer og væremåter. Snakker vi om kristendommen, gir den noen grunnleggende føringer som jeg ikke for noen pris vil unnvære. Med det mener jeg å si at jeg vet at de er gode for meg.

Fattig ateisme

Jeg tror det aller viktigste er at når verden trer fram som aller mest mistrøstig, da fastholder kristendommen for meg at dette er skinn og bedrag. Det finnes også gode krefter i tilværelsen, sier den, som systematisk demmer opp mot ondskapen. Når Jesus sier: «Se på fuglene under himmelen … Se på liljene på marken», da oppfordrer han oss til å være årvåkne, og til å velge perspektiv. Feste blikket på det som løfter og bærer. Og så inviterer han oss inn i dette godhetens prosjekt. Ja, mer enn som så: Han tilbyr det som alternativ til mistrøstigheten.

Det gjør en forskjell. I ettertid overstrømmes de gode dagene av takknemlighet, fordi de ikke er så selvfølgelige lenger. Og de onde dagene blir på en måte gjennomhullet. På nesten mystisk vis går det an å ane et slags stillferdig lys som skjuler seg, selv i det mørkeste mørke. Langsomt, men sikkert kan en fornemme at innenfor disse rammene går det an å finne seg selv på nye måter. I stedet for å hakke på tilværelsens trøstesløshet, kan livet langsomt fylles av dyp og inderlig mening.

Denne livserfaringen, selv når den er mer anelse enn virkelighet, vil aldri Russell kunne ta fra meg med all sin skarpsindighet. Tvert imot avdekker han, enda tydeligere enn før, hvor fattig og innholdstom ateismen egentlig er.