«Farvel Syria. Jeg kommer tilbake en dag. Når, vet ingen»

Thani Orabi

Syrisk flyktning

«Du kan ikke forlate meg i mange år uten at jeg får se deg!»

Jeg husker mammas ord en kald dag for mange år siden, da jeg og brødrene mine snakket om drømmene våre. Den gangen var var min drøm å reise til et av de skandinaviske landene eller til Australia.

Hun sa til meg med en høy tone i stemmen: «Det må ikke skje!»

Krigen bryter ut

I dagene som fulgte denne samtalen, skjedde noe som var helt nytt for oss i Syria. Mennesker begynte å demonstrere mot regimet. Og med det startet krigen. Med den kom vold, ødeleggelse og drap over hele landet. Forholdene ble stadig verre, flere av vennene mine døde. Skrik og frykt fylte menneskers hjerter.

Jeg var i begynnelsen av tjueårene. Studiene på universitetet, kulturaktiviteter, musikk og dikt fylte dagene mine. Nå begynte jeg å spørre meg selv hva fremtiden ville bringe.

LES OGSÅ: Gunnar Stålsett forklarte seg i retten: – Hva skulle jeg gjøre ansikt til ansikt med en arbeidsløs, ureturnerbar asylsøker?

Tvunget til å flykte

En dag kom politiet til huset vårt. De sa til foreldrene mine at jeg måtte melde meg til militærtjeneste, på grunn av den obligatoriske verneplikten i Syria. Men jeg ønsket ikke å delta i denne krigen. Det gjorde heller ikke foreldrene mine. Jeg hadde brukt de siste årene på å arrangere litterære kvelder, humanitære foredrag og ambisjonsmøter. Jeg ville heller holde et kamera eller en penn i hendene mine enn å bære en pistol eller en bombe.

Men jeg hadde ikke noe valg. Man måtte støtte regimesoldatene. Da jeg kom hjem, følte jeg den dystre stemningen som lå i rommet da foreldrene mine fortalte meg om politibesøket. Jeg måtte forlate landet raskt og reise med en gang.

Faren min klemte meg hardt, som om den var vårt siste farvel. Jeg husker han sa til meg: «Kjære sønn. Nå er tiden inne for å reise og å finne et trygt sted å bo. Følg drømmene dine og kom aldri tilbake hit før krigen tar slutt».

Moren min gråt. Men jeg ba henne huske den dagen da jeg fortalte henne at å reise var drømmen min. Mamma klemte meg og hvisket i øret mitt hvor mye hun kom til å savne meg.

Flukten til Libanon

Jeg, kofferten min og tre andre personer la ut på flukt klokka ett den natta. Vi kjørte forbi et av regimets militære sjekkpunkt. De fortalte oss at de kjempet mot den frie, syriske hæren og at det var farlig å kjøre gjennom området. De kunne ikke garantere for vår sikkerhet.

Kroppen min var fylt av angst og frykt. Minnene mine reiste tilbake i tid den natta. Jeg husket hvor uskikkelig jeg var som barn. Jeg husket familien min og vennene mine. Jeg husket alle de gode øyeblikkene. Fars klem og mors tårer.

Plutselig kjørte sjåføren som en gal. Krigens stemme fulgte oss hele veien, som om det var en sang som ble gjentatt på bilens radio. Lukten av død fylte luften rundt oss.

Det var noen forferdelige timer før vi nådde den syrisk-libanesiske grensen. Der ble vi møtt av et stort antall politi og militær. Det var våpen spredt rundt oss overalt

Vi gikk inn i ankomsthallen for å stemple passene. Jeg var bekymret for at de ikke skulle la meg komme inn i Libanon. På den tiden var det veldig vanskelig å reise ut av landet, fordi Syria trengte alle unge menn til å utføre verneplikten sin og støtte regimet.

Men politiet stemplet passet mitt og lot meg komme inn i Libanon. Jeg kikket rundt meg før jeg gikk inn i det nye landet. Jeg skrev en setning på mobilen min som jeg la ut på Facebook: «Farvel landet mitt. Jeg kommer sikkert tilbake en dag. Når, vet ingen.»

Flom av dårlig nytt

Nå var Beirut mitt nye hjemsted og jeg fant en jobb i sentrum. Jeg tenkte mye på familien og vennene mine, og på rommet mitt som jeg ikke kunne komme tilbake til.

Jeg fikk dårlige nyheter hver dag: Jeg mistet en venn. En annen ble funksjonshemmet på grunn av krigen. Nyhetsoppslag om migrasjon og asyl overalt, for ikke å snakke om antall døde og skadde.

Hver dag etter jobb brukte jeg timevis på å lese om flyktninger som hadde nådd Europa. Da gikk minnene mine tilbake til universitetsdagene i Syria, da jeg leste skuespillene til norske Henrik Ibsen. For meg er han en verdensmester i scenekunst. Drømmen min hadde alltid vært å besøke landet til Henrik Ibsen. Men jeg hadde aldri trodd det skulle bli som flyktning.

LES OGSÅ: Arne Viste vant Petter Dass-prisen: Drømmer om at Norge tar imot 50.000 flyktninger

Til Norge.

Besøk eller asyl, vent på meg, Oslo - jeg kommer til deg.

På Beirut internasjonale lufthavn i 2015 letter flyet som tar meg til Tyrkia. Deretter går reisen til Hellas. Så til Makedonia, Serbia og Ungarn, før jeg når Østerrike, Tyskland, Danmark, Sverige og så til min siste destinasjon: Norge. Jeg har reist gjennom alle disse landene for å oppfylle drømmen min, som jeg fortalte moren min om en dag for lenge siden.

Klokka ti på kvelden ankom jeg jernbanestasjonen på Oslo S. Jeg hadde bare vesken min, passet og litt penger. Jeg så rare, nye ansikter, og været var veldig kaldt.

Jeg dro til politistasjonen for å søke på asyl, men de sa til meg at de ikke kunne motta noen etter klokka 22. Jeg måtte komme tilbake i morgen.

Jeg svarte dem at jeg ikke har penger, hvor skal jeg sove? Men de brydde seg ikke. Det var min første natt i Norge, på gata i Oslo, fordi jeg ikke hadde nok penger til å dra på hotell. Likevel følte jeg glede. Jeg hadde kommet til landet jeg hadde drømt om.

Fremtiden

Dagene gikk, jeg fikk oppholdstillatelse, og jeg begynte å lære språket. Et år i Bardufoss og tre år i Oslo.

I begynnelsen jobbet jeg i en norsk radio som frivillig. Der presenterte jeg et program på arabisk om kulturforskjellen mellom Norge og Midtøsten, og jeg hjalp flyktninger med å forstå norske lover.

Med tiden opprettet jeg en egen radiokanal på norsk og arabisk som heter Mangfold Norge. Den drives av et team fra Syria og andre som snakker arabisk i Norge.

I dag bor jeg og jobber i Oslo, og målet mitt er å ta opp studiene igjen ved universitet i Oslo. Snart er jeg også ferdig med å skrive min første roman. Den heter Nytt liv i et nytt land.

Min drøm for fremtiden er å oppleve nye kulturer og å utvikle meg selv hver dag. Min drøm for fremtiden er trygghet og frihet. Jeg håper tryggheten og friheten kommer tilbake til mitt land, til Syria, en dag.

LES FLERE KRONIKKER I SERIEN «DETTE PREGET TIÅRET»:

[ Kronikkserie: Vårt Land har invitert skribenter til å skrive om tiårets mest brennbare temaer ]

[ Eivind Trædal: «Sosiale medier gått fra å være en morsom adspredelse til en trussel mot demokratiet» ]

[ Barnebarn med brev til lederen i Besteforeldrenes klimaaksjon: «Farfar, hva med vår fremtid?» ]

[ Leder i Besteforeldrenes klimaaksjon i brev til barnebarna: «Jeg kan ikke gi fra meg denne kloden» ]

[ Asbjørn Dyrendal: Konspirasjons­teorienes ­comeback ]