Karin Kilden skriver i Vårt Land 3. desember at barn bør ha, og har rett på, en fri arena. Hun mener naturligvis ikke at denne arena skal være fri fra tanker, ideer og ideologier, - slike arenaer finnes jo ikke. Poenget hennes er at den skal være fri fra foreldrenes ideologi eller religion, og at barnet bare på den måten får mulighet til et reelt valg.
Jeg ser hennes argument om at det ikke er ønskelig at barn skal beskyttes i den grad at de ikke utvikler egne selvstendige (kritiske) tanker, og kan gjøre egne valg. Vi ønsker ikke et slikt samfunn.
Vi er imidlertid ikke i den situasjonen på noe vis. Barn i Norge møter ulike tanker, livssyn og ideologier overalt i samfunnet, også om de går på private skoler. De møter det allerede i nabolaget, de møter det i undervisningen, ettersom den er pålagt å følge læreplaner. De møter det i idrettsklubber, gjennom TV, reklame, internett osv. Det er så visst ikke mangel på sekulære arenaer.
Karin Kilden bruker egne erfaringer i sin argumentasjon. Hun er veldig glad for at hun gikk på offentlig skole, og mener at det var svært viktig for hennes ”mulighet til å gjøre selvstendige tros- og livssynsvalg senere i livet.” Det er imidlertid problematisk som argument, fordi det er umulig å vurdere objektivt ettersom ingen kan vite hvordan hun ville ha opplevd en friskole.
Hennes utgangspunkt kommer tydelig til uttrykk i hennes fordomsfulle mistenkeliggjøring av hvorvidt friskoler klarer å formidle "verdien av kritisk tenkning og like rettigheter for alle, inkludert homofile, ateister og mennesker med andre livssyn". Det er påstander som baserer seg på frykt og synsing, og som ikke kan utgjøre argumentasjon for å forby friskoler.
Jeg har mine subjektive erfaringer og opplevelser, som er annerledes. Det er så mye jeg er blitt spart for, og som jeg i voksen alder er glad jeg ikke ble eksponert for som umodent barn. Dessuten vil jeg mene at jeg absolutt har fått opplæring i kritisk tenkning på friskole, fordi de er bevisste på eget livssyn, og må forsvare dette i møte med de mange andre ideologiene de skal innom ifølge læreplanene.
Vi kan tenke på f.eks tanken om at opphavet til hele vår eksistens og univers bunner i enorme tilfeldigheter uten mål og mening, - en tanke som jeg mener vitenskapen ikke kan si noe som helst om, men som strir imot all fornuft og menneskelig erfaring. Abortloven, - som jeg mener er en ubarmhjertig og rå lov som regelrett gir kvinner rett til å la leger ta liv helt uten at deres eget liv er truet. Den rådende seksualetikk, som jeg mener bryter ned den viktige verdien evne og vilje til trofasthet. Forherligelsen av fyll og fest, - som ødelegger enormt på alle livets arenaer. Dette er alle områder som elever i den offentlige skole knapt blir opplært til å vurdere kritisk. Og områder som jeg straks jeg åpner nettleseren får vite at majoriteten ikke ønsker skal bli kritisk vurdert. Men en god grunn til å forby friskoler er det ikke.
Historisk kunnskap sammen med kritisk tenkning vil aldri være overbevist om at den rådende ideologi i enhver tid er den beste. Kilden virker å ha veldig tro på "majoritetens syn på hva som er sunt og bra for barn". Virkelig kritisk tenkning utfordrer imidlertid både egen tro og andres tro. Å utøve kritisk tenkning fører ikke nødvendigvis til at man blir kritisk til det man er oppvokst med, og tar avstand ifra det. Man kan gjennom kritisk tenkning like gjerne bli bekreftet i det man har vokst opp i.
|
Forøvrig er de friskoler jeg kjenner til like bevisste på å møte annerledes troende med respekt som det jeg ser i sekulære arenaer. Da opplever jeg heller at Karin Kilden selv utviser lite toleranse for annerledes troende. Det er mulig å tro på noe, og samtidig respektere ikke-troende. Dessverre opplever ikke alle troende, heller ikke barn, å bli vist respekt av ikke-troende. Det er etter hvert faktisk et spørsmål om selve læreplanen viser respekt for kristen tro.
Så angående å ta den svakes part: Kilden skriver at "I møte med religiøs påvirkning er det soleklart at det er barnet som er den svake part". Man kan like gjerne si: I møte med sekularismen er det soleklart at det er barnet som er den svake part. Og jeg vil si at en tro og tilhørighet til en menighet gir barn en trygg tilhørighet, som i de aller fleste tilfeller beskytter mot svært mye ondt og ødeleggende. La de få møte utfordringene i livet og i samfunnet i den settingen som foreldrene føler er tryggest, og få ta sine valg etter hvert som de får forutsetninger til det.
Religionsfrihet må nødvendigvis innebære frihet for foreldre til å oppdra sine barn i sin tro. Friskoler hjelper dem i det, og tar ikke fra barna noen som helst rettigheter.
