Vi kristne framstår som utdaterte og selvtilfredse

Kjell Arnold Nyhus

Teolog og forfatter

I Vårt Land 19. november skreiv Victor Lund Shammas at kirken må gjenoppdage og formidle kirkens intellektuelle og idémessige arv, for å motvirke kirkens brustne omdømme. Jeg er ikke uenig, men vil peke på en annen sak vi bør gjøre noe med, vi som ønsker en lysere framtid for kirken.

Hvordan vi framstår

I offentligheten framstår kristne mer og mer som meningsprodusenter, ikke som et åndelig fellesskap med en synlig praksis motivert og inspirert av Jesus. Folk får inntrykk av at vi er engasjert i saker som samfunnet ellers har gjort seg ferdige med. De får høre at de må støtte og «velsigne» ­Israel, være avvisende til naturvitenskap (les: evolusjonen), tro på alt som står i Bibelen, nekte homofile samme rettigheter som andre, tro på udokumenterte og bisarre mirakelhistorier.

Mange kristne (de fleste?) – og folk flest vil jeg tro – forstår ikke hvordan slike meninger henger sammen med kristen tro. Skulle det ikke handle om troen på Jesus, hans ord og liv? Om nestekjærlighet, nåde og forsoning? Om kampen mot våre egne ­indre demoner? Om Gud som livets store mysterium?

Også hos liberale

Men det er ikke bare konservative som slår om seg med «Guds meninger». Også vi som i større eller mindre grad blir kategorisert som liberale, liker å flagge rette meninger om de rette sakene. Beklemmende ofte framstår vi selvtilfredse og paternalistiske. Ofte helt uten tvil på vår egen samtid. Mitt inntrykk er at «vår kristendom» framstår som mild religiøs humanisme hvor budskapet synes å være å skape tilslutning om gode saker. Progressive meninger om flyktning- og miljøpolitikk er nå én ting (saker jeg støtter fullt ut), mer intrikat er dette når troen omtales som «ressurs for livstolkning og relevante ritualer» og vårt kall som kristne like gjerne benevnes med et begrep hentet fra statsbudsjettet: «kirkens samfunnsoppdrag». Vektforskyvningen går i retning av kristen tro som riktige meninger, oppgaver og kulturarv.

Godt mål, feil medisin

Jeg tror dette drivet etter riktige meninger og saker – sanksjonert av Gud – drives av gode motiver. Men jeg tror det åpenbarer en mangel dypt i teologien. Både på høyre og venstre side i kristenfolket er det en tilbøyelighet til å snakke om Gud på en objektiviserende måte. Han er en ytre instans der oppe, eller der ute, en slags databank, Guds iCloud, hvorfra vi laster ned riktige meninger. Jo sterkere en slik objektiviserende­ tendens gjør seg gjeldende, jo ­viktigere blir tesene og tankene om troen og om saker. Premisset synes å være at objektive og sanne meninger finnes der ute om vi bare tenker og leser rett.

Under ligger et oppriktig ønske om å befri troen fra det subjektive og vilkårlige. Målet er godt, men medisinen er feil. Å kjenne­ Gud er ikke et spørsmål om ha riktige meninger. Troen er et kjærlighetsforhold mellom et jeg og et du. En sann teolog blir en gjennom oratio (bønn), meditatio (meditasjon/refleksjon) og tentatio (kamp med Gud og seg selv), var det en som lærte oss.

Surdeigens lov

Enn om vi mente litt mindre og heller rettet oppmerksomheten mot vårt eget liv? Kristendom handler om forvandling, renselse og nytt liv. Ikke av de andre, men av meg selv. La oss gjøre våre egne ­erfaringer, praktisere, lytte og be. Bevegelsen går fra personens sentrum og utover, det er surdeigens lov. Folk lytter gjerne til den som taler ut fra praksis og erfaring, men gjesper i møte med teorier om Gud eller kristelige meninger. Det er denne ­tonen, denne ekte subjektiviteten jeg savner. Og med subjektivitet mener jeg ikke føleri og vilkårlighet.

Gud som en «objektiv» størrelse der oppe, fremmedgjør oss for Gud og skaper problemer både for søkende og troende mennesker: For om Gud er utenfor min virkelighet, må jeg gjøre noe «religiøst» for å komme i kontakt med ham, be ham inn i livet mitt og mene riktige ting. Men vi er aldri atskilt fra ham. Gud bor i oss. «Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige Ånd som bor i dere, og er fra Gud?» (1 Kor 6, 19). Hvis vi ikke tror vi er et tempel, en tiltenkt bolig for Gud, vil vi heller ikke oppdage at han er her, midt i livet vårt. At vi lever med Gud og i Gud er naturligvis ingen benektelse av at han også befinner seg utenfor meg. Tvert om – det er slik og bare slik, vi bekjenner oss til Guds allestedsnærvær.

En tankesky

Uten denne betoningen vil vi ikke overkomme den fremmedgjøringen mange i dag kjenner på når Guds navn nevnes. For mange har han steget til værs som en tankesky. Det er ikke så rart når Gud framstilles som en alltid snakkende opportunist. Er ikke også dette en mening? Jo, det er min mening. Og kanskje tar jeg feil.

LES MER

• BCC-styreleder: «Som kristne kriker må vi våge å stå opp for det vi tror på»

• Biskop: Bjørn Eidsvåg fortjener å bli tatt på alvor som teolog

• Teologistudent om kvinneprestdebatten: «Slike som eg blir sett på som mørkemenn»