‘I Norge spiser vi svinekjøtt!’ sa folkehelseminister Sylvi Listhaug, og glemte i farten at Grunnlovens jødeparagraf ble opphevet i 1851. Enda en gang skulle jødene få høre at de ikke er norske. Islam var skyteskiven, jødene kom med i dragsuget.
Hilseskikker
Det samme gjelder håndhilsingen. Enhver som har vært i Israel og Palestina, vet at du ser på den andres håndbevegelser før du eventuelt rekker frem din egen for å hilse. Det samme er tilfelle i kulturer preget av buddhismen, som for eksempel Japan.
I Aftenposten den 26.9 kan vi lese at stortingsrepresentant for Frp, Jon Engen-Helgheim, kaller dette skikker som er basert på et utdatert og diskriminerende kvinnesyn. Tja, det kan faktisk hende den samme skikken også har å gjøre med synet på menn.
Religionsfrihet
Hilseskikker som ikke er å ta hverandre i hendene, er utbredt over store deler av verden. Noen begrunner slike skikker med religion, andre er preget av sin kultur. Ja, vi tar hverandre vanligvis i hendene når vi hilser her i Norge, men det er vanskelig å forstå at vi undergraver norsk kultur ved å vise respekt for folk som har en annen kultur eller religion. Friheten til selv å velge hvordan du går den andre i møte handler om selvrespekt og religionsfrihet.
Støttende religionspolitikk
Hege Storhaug i Human Rights Service hevder i et debattinnlegg i Aftenposten den 26.9 at det er et tegn på islamisering at arbeids- og studiesteder lar muslimer ha egne bønnerom. Hun kritiserer også Stavanger kommune for at de legger til rette for byggingen av en moské.
I Norge har regjering og Storting vedtatt at det vil føre en aktiv, støttende religionspolitikk, slik det er formulert i den kirkerådsoppnevnte utredningen om stat og kirke. Utredningen mente at en slik religionspolitikk ville gi religionsfriheten de beste vilkår og fordi tros- og livssynssamfunn skal være positive, byggende deler av det norske samfunn. Derfor er det bra når viktige samfunnsinstitusjoner legger til rette for at det kan skje.
«Julaften- muslimer»
I samme debattinnlegg skiller Storhaug mellom de muslimene hun sammenligner med «julaftenkristne» og andre muslimer. Av det kan man anta at hun mener at muslimer som regelmessig går i moskéen er alle de andre. Disse innrullerer hun under betegnelser som salafister, muslimske brorskap og president Erdogans og det iranske regimes forlengede armer inn i Norge.
Det finnes helt sikkert muslimer som ønsker at den norske befolkning kollektivt skal hengi seg til islam. Noen av dem er salafister, andre er fromme troende som tenker at islam er deres religion og er den sanne religion.
På samme måte er det mange av oss kristne som kunne ønske at hele den norske befolkning kollektivt ville regelmessig gå til kirke. Vi tror ganske enkelt at Jesus er verdens frelser. Men at noen tror at ens egen religion er sann, og håper at andre skal tro det samme, gir intet grunnlag for teorier om at vårt samfunn blir tvangsmessig kristianisert eller islamisert.
Våre verdier
Det norske samfunn vil legge til rette for at mennesker skal kunne leve i lydighet mot, og kunne praktisere sin egen tro. Tanken bak en slik politikk er at tros- og livssynssamfunn kan og bør bidra til å bygge gode lokalsamfunn. Det kan de gjøre ved å lage trygge møteplasser som formidler gode og byggende fellesverdier.
I vår Grunnlov er slike verdier nedfelt gjennom stikkordene: demokrati, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Til sammen er dette verdier som sikrer det enkelte menneskets verd og rettigheter.
Giftige ord
Den jødiske litteraturviter Viktor Klemperer ga i 1947 ut en bok om Det tredje rikets språk. Han skrev: «Ord kan være små doser med arsenikk, de svelges uten at vi merker det, de ser ikke ut til å ha noen virkning, og så etter litt tid setter den giftige reaksjonen inn».
Jon Engen-Helgheim, Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Hege Storhaug velger de farlige ordene. De som forgifter. Når de omtaler en religion sammen med negative adjektiver, rammer de alle som tilhører den religionen. De beveger seg på grensen til å utfordre en verdi som vår vestlige verden holder som en av de viktigste: Religionsfrihet.
Alminnelig høflighet
Det er en frihet som bare skal møte grenser når den brukes til å skade, forulempe, tvinge eller drive terror i religionens navn. Svinekjøtt, hilsing, kosher- og halalmat, eller bønnerom handler ikke om slikt. Det handler om alminnelig høflighet, gjensidig og religionsfrihet.