Ønsket om å holde alle muligheter åpne er et tegn i tiden. Vi har så mange valgmuligheter at det er blitt vanskelig å velge siden det samtidig får oss til å innse hvor mye vi velger bort.
For noen år siden ble en slik valgvegring først og fremst forbundet med unge mennesker som var uvillige til å gjøre avtaler fordi de var redde for at det skulle dukke opp et bedre alternativ rundt neste sving. I dag ser vi tendensen i alle generasjoner. Forskere kaller det «engasjementsunnvikelse».
Rastløs tid
Det er lett å rakke ned på en slik flyktighet, særlig dersom man er pastor og prøver å planlegge og plutselig får problemer med å få tak i ledere. Men før vi moraliserer, bør vi prøve å forstå. For ser vi nærmere på saken, innser vi at engasjementsunnvikelse i grunnen er logisk i vår rastløse tid.
En av de mest treffende beskrivelser som er brukt om vår tid er sosiologen Zygmunt Baumans begrep om «flytende modernitet». Moderniteten marsjerte vi inn i på 1800-tallet med industrialisering, jernbaner og urbanisering. Men selv om dette epokeskiftet innebar dramatiske forandringer, så forble menneskers liv tross alt temmelig stabile. Flytte til byen, få seg en jobb, stemme på sosialdemokratene, gifte seg og få gullklokka før man gikk av med pensjon. Få skilsmisser og stabile karrierer kjennetegnet størstedelen av 1900-tallet.
Alt flyter
I dag lever vi i en annen type modernitet. En der vi ikke bare bytter jobb, men til og meg skifter karriere én eller flere ganger i løpet av et arbeidsliv – kanskje fordi den sektoren vi jobber i ganske enkelt forsvinner. Stadig flere bytter også partner og politiske eller religiøse overbevisninger. Noen også kjønn.
Med andre ord: Alt flyter.
I denne flytende moderniteten fremstår engasjementsunnvikelse som hensiktsmessig. For noe nytt kan jo faktisk dukke opp i horisonten veldig fort: Man kan bli kjent over natten gjennom et youtube-klipp, eller plutselig endre helgens planer på grunn av en sms eller et tilbud på en restplass til et spennende reisemål. I en slik tilværelse blir vi til nomader eller turister. Vi flyter fra sted til sted, fra sammenheng til sammenheng. Vi betrakter på avstand, men er uvillige til å gå inn i noe fullt og helt. For vi vil jo ikke stenge noen dører, ikke gi avkall på noe av vår frihet eller noen av de mange muligheter som vi blir tilbudt.
Fars fotspor
Men samtidig er dette en sårbar form for frihet. For der tidligere generasjoner kunne følge i sin fars fotspor, der tvinges vi til å oppfinne oss selv og våre liv til stadighet. Allerede i russebussen kommer angsten krypende idet man forlater tenårenes sosialt velordnede liv og tar skrittet ut i det ukjente. Nå gjelder det å skape seg selv. Og siden, når man er ferdig, må man være beredt til å omskape seg selv på nytt.
Derfor finnes det i vår kultur en understrøm av lengsel etter det stabile og lokale. Stadig flere nevner stedets betydning, og det finnes en forsiktig vilje til å gi seg hen, engasjere seg og få tilhøre en sammenheng. Vi driver i samtidens elv, men lengter etter fotfeste.
Her finnes en mulighet for den lokale menigheten. Når kirken tilbyr mennesker å engasjere seg og forplikte seg til én oppgave, kan det ved første øyekast høres ut som en begrensning.
Et absolutt behov
Men tenker vi etter, er det et tilbud om noe annet: Om å få bli del av et fellesskap og slå rot i en sammenheng. Dette møter en dyp lengsel, ja, et absolutt behov hos mennesket. Vi er flokkdyr, og vi trenger røtter og fotfeste. Vi er kanskje ikke klar over det, og vi lytter kanskje ikke alltid etter denne lengselen inni oss. Men vi bærer på den.
Tenk på det når pastoren din tar kontakt og ber om hjelp i høst.
