Om debatten som vart tatt i feil rekkefølge i DnK

Som observatør på sidelinja og engasjert i spørsmål knytta til barn og deira rettigheiter, vil eg hevde at DnK har tatt debatten om vigsel av likekjønna i feil rekkefølge. Kyrkja som historisk har kunne smykka seg med rolla som forsvarar og talsperson for barnet og barnet sine rettigheiter, har valt å skifte side gjennom vedtaket om vigsel av likekjønna. No veg omsynet til ei gruppe vaksne (LHBT-gruppa) tyngst; sjøl om vi vel alle er samde om at barna er den aller svakaste gruppa?

Barna vert ramma fordi vedtaket i sterk grad bidreg til at innhaldet i ekteskapet vert endra. Derigjennom vert også foreldreskapet endra. Historisk har ekteskapet å gjere med oppdraging av barn; noko som avspeglar Staten sin interesse i å regulere dette. Så det einsidige fokuset på kjærleik, og retten til å elske den ein vil, er ikkje det som er hovdsaka i spørsmålet om ekteskapet. Eg unner alle å elske den ein vil, uavhengig av kjønn, kjønnsidentitet og legning. Dette er i mi oppfatting ein klar og udiskutabel menneskerett. Men ekteskapet handlar ikkje om følelser mellom to vaksne eller retten til å elske den ein vil, men om kva rammer samfunnet skal vedta som beste ordning for foreldreskap og oppdraging av barn.

Gjennom vedtaket om vigsling av likekjønna, så vert barnet sin naturgitte rett til både ei mor og ein far stilt til side. Dette er etter mitt syn alvorleg, då ein gjennom dette vedtaket gir aksept til påstanden om at kjønn på foreldrepartane/omsorgspersonane ikkje spelar nokon rolle for barnet. Mi mangeårige røynsle som barnepsykolog og barnefagleg sakkyndig, er at kjønn spelar ei stor og viktig rolle. Ei mor og ein far har ulike roller overfor barnet, og dei har klart ulike funksjonar som identifikasjonsfigurar for barnet. Dette er vesentleg i barnets sin identifikasjonsprosess, og ein far kan ikkje bytast ut med ei medmor, og ei mor kan ikkje bytast ut med ein medfar i denne samanhengen.