Raag Rolfsen og Tore Laugerud (R og T) anlegger et idehistorisk og kulturelt perspektiv: Sekulariseringen har gitt en rasjonalistisk-materialistisk verdensanskuelse et kulturelt hegemoni. For mange gis det ikke lenger noen åndelig virkelighet. Men sansen for det åndelige eller sjelelige lever likevel videre, påpeker R og T. I menneskers sinn er det søken etter livsmening og et dypere liv. Det møter vi ikke minst i nyreligiøsiteten.
R og L finner røttene til det rasjonalistisk-materialistiske virkelighetssyn i Opplysningen. Men under Opplysningen forsøkte man også å kombinere kritisk-vitenskapelig rasjonalitet og det religiøse. I gudstanken fant man begrunnelsen for moralens rasjonalitet og allmenngyldighet. Man søkte med andre ord en intellektuell integrasjon av religion og rasjonalitet. Senere kritikere av den rasjonalistiske religionsoppfatning mente at dette hadde sine omkostninger. At man mistet dogmer og annen religiøs «overtro», kunne mange leve med. Men verre var det at religionen tapte sitt vesen som et egenartet uttrykk for menneskelig liv ved å gå opp i moralen. I dag har Opplysningens integrering av rasjonalitet og religion fått bredt gjennomslag: Man holder frem religionen som en viktig verdileverandør til kultur og samfunn, som kan motivere innsats for likhet og frihet så vel som miljøvern og sosialomsorg. Bibelautoritet, dogmer og institusjonskirke svinner da hen og mister sin betydning.
R og L ser at moderne rasjonalisme tømmer verden «for åndskrefter. Troen på et besjelet univers forsvinner og det er ikke lenger mulig å forstå tilværelsen kosmologisk». I mangfoldet av religiøse uttrykk ser R og T at mennesker ikke kan finne seg til rette i det moderne. Man bryter opp fra den trange materialistiske rasjonalitet og søker mot alternativ åndelighet og religiøsitet. Dette åndelige oppbrudd bør kirken etter deres mening komme i møte. Den bør ha en dialogisk, ja «medvandrende holdning» overfor nyreligiøsiteten. Og de legger til at på den måten kan også vår egen tro bli fordypet, ja endret. En kirke som i dag erfarer at dens budskap ikke oppleves som «meningsfullt», kan gjennom en slik dialog bli forandret slik at den kan nå ut til menneskene, mener R og L. Men er det i deres vilje til dialog et håp om en eller annen form for samforstand eller positiv relasjon mellom kirkereligion og nyreligiøsitet? Og hvordan tenkes en slik relasjon? Er det slik at nyreligiøsiteten kan gi oss kunnskap om en åndelig virkelighet som de kristne kirker med fordel kan tilegne seg? Om nyreligiøsiteten skal fornye og fordype kirkenes religiøsitet, er det da ved kontakt med det «besjelede univers» som nyreligiøsiteten mener den kan formidle? På dette punktet virker resonnement til R og T uklart og i hvert fall utilstrekkelig. Sannhetsspørsmålet kan de ikke komme utenom: Er det sant at vi kan få kontakt med avdøde gjennom til eksempel spiritisme? Vi katolikker vender oss til helgener, fremfor alt jomfru Maria, og ber dem tre frem for Gud Fader med det som ligger oss på hjertet. Og mange av oss har også følt Marias nærvær i livet på en særlig måte. Men vår bønn og eventuelle erfaringer skjer i Kristus. Gjennom troen på Ham kan vi vende oss til henne som er Guds mor. Her får ikke nyreligiøsiteten rom, fordi vårt rom er Kirken, der Kristus er Herre, ved Ånden, til Gud Faders ære. Her er kriteriet for vår vurdering av religiøsitet – også nyreligiøsiteten.
Nå har også R og L et tydelig kritisk perspektiv: Kirken må «spørre om den aktuelle praksis er i samsvar med gode etiske standarder og om den har okkulte trekk». Hvorfor får ikke det religiøse sannhetsspørsmål slippe til i denne kritiske vurdering? R og L vil at kirken skal erkjenne det «meningstapet sekulariseringen har skapt». Det er det all grunn til. Men hva vil de erstatte «tapet» med? Her er det ikke tilstrekkelig å være opptatt av «mening», man må spørre etter virkelighet. Og en kirke må spørre etter det bibelske perspektiv på den åndelige virkeligheten. Kirken holder frem to grunnleggende sannheter om den åndelige verden. For det første er det en kamp mellom Guds Sønn og de onde åndsmakter (Matt 4,1-11; Mark1,23-28). Guds Sønn har ved sin død og oppstandelse seiret over Satan og alle onde krefter. For det andre vet de troende at deres bekjennelse til Kristus som Herre, er gitt dem av Gud ved den hellige Ånd (1. Kor 12,3). Vi er ved dåpen, Ånden og troen tatt inn i Kristi virkelighet og beskyttet av ham mot alle fremmede og onde åndsmakter.
Kirken fører gjerne dialog med alle søkende mennesker, hvor de enn er. Og hva de enn tror på. Dialog bør også kunne føres med de nyreligiøse. Også de er mennesker som søker sannheten. Men det er Kirken som har den frelsende sannhet som Gud har åpenbart i Kristus. Man kan føre dialog om mange ting. Men om dialogen er om den åndelige virkelighet, må vi fastholde at vi forkynner en «korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig, for hedninger uforstand, men for dem som er kalt, både jøder og grekere er Kristus Guds kraft og Guds visdom» (1. Kor 1,23-25). Det er denne «kraft» og denne «visdom» som alle religiøse mennesker bør få del i.
