«70 prosent av barn som vokser opp i kristne trossamfunn velger bort menigheten i ung eller voksen alder. Hvordan kan vi bygge fellesskap som varer i generasjoner?». Dette sa generalsekretær Erhard Hermansen i Norges Kristne Råd i sitt innlegg på «Kirke i en ny tid«, en tverrkirkelig konferanse jeg nylig deltok på.
Jeg mener at evangeliet er universelt, og all verdens påfunn og aktiviteter kan ikke erstatte forkynnelsen av tro, håp og kjærlighet. Men vi må tørre å utfordre det etablerte og våge å gå nye veier for å knytte den oppvoksende generasjonen til menigheten og konfesjonen de er en del av.
Forfatter Timothy P. Carney påpekte i et intervju med Vårt Land i forrige uke at kirken er en uerstattelig institusjon i det amerikanske samfunnet. Den gir folk et sosialt nettverk og en håndsrekning i vanskelige tider.
Jeg tør påstå at det også er slik i Norge. De kristne trossamfunnene utgjør en viktig samfunnsressurs.
Hjelpen i fellesskapet
Opplevelsen av å være en del av et kristent fellesskap er subjektiv. For noen er kanskje troen og menigheten en klamp om foten som hindrer en i å være seg selv i å leve som en vil, og man frigjør seg så fort som mulig. Vi bør arbeide for at menighetene gir plass til ungdommen, der de opplever fellesskap, trygghet og en arena for utvikling i kristenlivet, slik at de velger å bli.
Carney påpeker dessuten at deltakelse i et trosfellesskap er en nøkkelfaktor i lykkeforskningen. Derfor scorer «svært religiøse» høyt på lykkebarometeret i forskningsrapporter. I samme spor har svenske religionsforskere påpekt en trend i samfunnsutviklingen at det blir færre kristne, men at de som er kristne blir mer kristne. Og kanskje er det aktiv medvirkning og fornyelse som kan få ungdommene tilbake til menighetene?
Ung handlekraft
Akkurat nå er jeg på en internasjonal påskecamp for ungdom. Nesten 4.400 unge er samlet til fem dager med kristen forkynnelse, og et bredt spekter av aktivitetstilbud i topp moderne fasiliteter. Gjennom avansert sceneformidling og nyutviklet animasjon presenteres budskap og bibeltekster på en måte som vekker interesse hos ungdommene i salen. Eldre forstandere og ungdomsarbeidere bidrar fra scenen med samtaler og utdypning om temaene som berøres.
Det som er spesielt med både aktiviteter og innhold på dette arrangementet er at det i stor grad er utviklet, planlagt og gjennomført av ungdom. De voksne må nøye seg med å følge med på TV-overføring. Det kan skape litt bølger i de gamle formene, når ungdommen blir prioritert før de voksne og eldre medlemmene.
LES OGSÅ: Brunstad Christian Church vil ut av isolasjonen
Tenke selv
Dette arrangementet skal bidra til at ungdommenes eget engasjement vekkes. De skal få lyst til å undersøke selv, tenke selv, og videre etter eget ønske få bidra. Det å kunne legge ned en innsats som gjør en forskjell, og oppleve at det blir verdsatt, resulterer gjerne i et sterkere eierskap enn bare å være mottaker av andres innsats.
Ungdom representerer en sterk drivkraft, og uten at de gis plass forsvinner friskheten. Og på den andre siden: Hvis den ungdommelige kraften ikke blir verdsatt og benyttet vil den fort søke utløp andre steder.
Som menigheter må vi kanalisere den ungdommelige energien inn i fellesskapet. Når ungdommene selv tar bevisste valg og opplever evangeliet personlig, så kan de som mentorer gi disse verdier og gode råd videre til neste generasjon.
Det kristne budskapet blir aldri gammeldags, det fører til et liv i praktisk kristendom der nestekjærligheten er sentral. En slik glede og trygghet håper jeg mange flere ungdommer kan oppleve i sine kirker og trossamfunn, uansett hvor de velger å være aktive.
Jeg mener at vi som kristne ledere må gi plass til den store underskogen som venter på selv å vokse fram. De trenger lys, varme og gode vekstvilkår. Da vil vi få se ungdommelig handlekraft som kan føre kirkene våre videre.
LES OGSÅ: Fra bråkejente til styreleder i BCC