Alle mennesker vil møte utfordringer, og den kjente dybdepsykologen Karl Gustav Jung mente at den beste måten å møte dem på var å betrakte motbør og vanskeligheter som en test på våre etiske evner. Ved tidenes morgen var mennesket ubevisst, men så spiser Adam og Eva av kunnskapens tre, og de blir bevisste. De blir bevisst sin egen sårbarhet og dekker seg til for ikke å være nakne. Selvbevissthet gjør oss oppmerksomme på vår egen dødelighet, og dette er en enorm byrde å bære.
Nekte å vokse opp
En løsning på denne byrden er å returnere til en tilstand av ubevissthet. Det kan vi gjøre på flere måter. Vi kan drikke alkohol eller misbruke narkotika. Vi kan fraskrive oss ansvar og gjøre oss avhengige av andre. Vi kan nekte å bli voksne. Mange forsøker å leve så ubevisst som mulig, men det er ikke den beste løsningen på problemet. Istedenfor å lukke øynene, kan vi åpne dem enda mer. Tematikken gjennomsyrer hele den judeo-kristne tradisjonen, og mange av de andre store visdomstradisjonene for den saks skyld. På mesterlig vis forklarer Jung at intet tre vokser helt inn i himmelriket, med mindre det har røtter helt ned til Helvete.
Jeg har jobbet som psykolog i 14 år, og hver uke møter jeg mennesker som blir sjokkert når jeg foreslår at vi skal dykke ned i problemene istedenfor å finne alternative løsninger for å sno oss unna. Når man som terapeut forsøker å lede mennesker ut av relasjonsproblemer, angst, depresjon, fortvilelse, sinne, bitterhet, forakt, og andre mørke sinnstilstander og livssituasjoner, vil man at de skal slutte å unngå det som oppleves forferdelige. Som venn vil man kanskje foreslå at personen skal tenke på noe annet, gå en annen vei, ikke bry seg eller leve mer lettsindig, men som terapeut foreslår man altså det motsatte. Du må vie mer oppmerksomhet til det som gjør vondt. Av alle psykoterapeutiske strategier, er dette på toppen av listen over de tingene som bidrar til bedre psykisk helse. Dybdepsykologien er tydelig på at det du trenger mest finner du der du har minst lyst til å lete.
Mentale immunforsvar
Mytologi og religiøse fortellinger har formidlet dette budskapet i tusenvis av år. Kanskje kan man forstå mytologien som urmenneskelige livserfaringer i konsentrert form. Mytologen Joseph Campbell kalte det for «Universets sanger», og de overleveres fra generasjon til generasjon som en del av vårt «mentale immunforsvar». Mytologi kan fungere som livsveileder, men i postmodernismen tok vi livet av de store fortellingene, noe som frigjorde oss fra gamle dogmer og utradert tankegods. Spørsmålet er om dette også hadde en del uheldige omkostninger. Det er utrolig mye bra med å leve i et sekulært samfunn, men kanskje mangler en del moderne mennesker kontakt til «universets sanger» eller en brukbar «veiledning» til selve livet.
Når vi kjenner på et indre ubehag, er det ikke unaturlig at vi gjør alt vi kan for å unngå dette ubehaget, men psykologi og gammel livsvisdom vil ofte betrakte ubehaget som et signal vi bør undersøke nærmere. Kanskje tilhører vi en tid som attpåtil gir oss den motsatte beskjeden. Vi får høre at vi skal følge våre interesserer, lyster eller magefølelser for å realisere oss selv. Det er lett, og hvis det fungerte, hadde alle vært opplyste og selvrealiserte. Jungs innfallsvinkel er motsatt. Han sier at du skal gjøre det som er meningsfullt, være oppmerksom, være oppriktige, bevisst og følge sannheten - bære ditt kors - og det vil ta deg til et sted som er verre enn du noensinne har forestilt deg. Jung utledet dette ved å studere religion og mytologi, og erfarne klinikere og psykoterapiforskning kan bekrefte at mer bevissthet er den beste medisin for sjelelige plager.
Mening og dybde
Brorparten av problemene som folk kommer med til en allmennpsykiatrisk poliklinikk er ikke sykdommer, men snarere måter å tenke, leve og føle på som ikke fungerer optimalt. Evnen til å konfrontere disse utfordringene på ulike måter gir livet mening og dybde, mens unnvikelse gjør smerten kronisk. Når vi i psykisk helsevern diagnostiserer problemene som en sykdom, risikerer vi å gjøre mennesker om til passive offer for sitt indre liv. Det mener jeg er uheldig. Det er også tvilsomt at medisiner som demper ubehaget man har flyktet fra i mange år, er den beste løsningen. Ofte er veien videre en tur til Helvete og tilbake, og det oppleves ikke alltid som et godt forslag når man allerede føler seg nedtrykt.
I disse dager er det den canadiske psykologen Jordan Peterson som ligger på bestselgerlistene over hele verden med en selvhjelpsbok som blåser liv i både kristendom og dybdepsykologien. Han populariserer både Jung, Bibelen og Dostojevskij. Som psykoterapeut har jeg en hang til freudianske og jungianske innfallsvinkler til forståelsen av mennesket, men noen ganger føler jeg meg utrydningstruet i et sykehussystem som favoriserer tall, skjemaer og evidens i naturvitenskapelig sjargong. Da er det frydefullt å se at dybdepsykologien får en oppsving, selv om Jordan Peterson kan virke litt suspekt i noen sammenhenger.
Eksistensiell uro
Personlig ble jeg langt mer bevisst disse aspektene ved livet gjennom mitt møte med religion. Jeg var en ateist med nedlatende holdninger til bibelen som en samling absurde eventyr. Jeg bestemte meg for å utfordre «den kjepphøye ateisten» og involverte meg i bibelgrupper, Alphakurs og menigheter. Jeg ville lære mer om kristen tro og livspraksis. Alle mine erfaringer samlet jeg opp i en bok som kom ut i 2018 med tittelen «Psykologens journal - Diagnose: Eksistensiell uro». Jeg lærte veldig mange ting om meg selv og kristendom, og ateisten fikk svar på tiltale. Jeg sitter tilbake med en klar oppfattelse om at religion kan fungere som en viktig bærebjelke i menneskers liv.
Mange av mine pasienter mangler en slags meningsbærende overbygning på livet sitt. Det kan virke som om de mangler en arena for kultivering av eksistensielle behov, og her tror jeg kirken kunne fungert forebyggende i mange tilfeller. Min opplevelse er at mange av de mindre menighetene gjør Gud liten ved å presentere ham som en homofob trollmann som kan oppheve naturlovene etter eget forgodtbefinnende eller på oppfordring fra troende mennesker som ber pent.
Juling av Dawkins
Når historiene i bibelen tolkes bokstavelig, får vi Jan Hanvold og en Gud som er så lite guddommelig at han får juling av Richard Dawkins. Ofte hører jeg i menighetene at nyateistene driver med stråmannsargumentasjon mot en Gud som ingen tror på, men det gjør han ikke. Han angriper den guden jeg har støtt på utallige ganger i min reise gjennom menighetslivet. En Gud som har meninger om menneskers samlivsform er stusselig. Jeg har imidlertid også møtt teologer som spiller i en helt annen liga. De snakker om en Gud som Richard Dawkins aldri vil klare å rokke, og de tilbyr en type åndelighet som inspirerer «psykolog-ateisten».
Mennesker trenger en form for åndelig dybde og veivisende fortellinger, som ikke gir oss noen entydige svar, men som ansporer oss til å lete dypere og nå lengre. Dersom kristendommen blir avleggs, er det algoritmene til Netflix og Youtube som dikterer holdninger, verdier og livsnarrativene til den enkelte abonnent. Da mister vi en felles plattform, og historiene vi har bearbeidet gjennom tusenvis av år vil forvitre. Jeg mistenker at kirken og andre gudshus har de beste fasilitetene, godt innarbeidet praksis og noen av de beste historiene for å ivareta menneskers eksistensielle behov. Her er det potensial for livsviktige åndelige prosjekter. Her er det også potensial for destruktive prosjekter som kontroll, makt og utnyttelse av sårbare mennesker, og dette er noe vi alltid må være obs på.
Slått fra meg
Personlig er jeg nå ferdig med ateisme versus troen på Gud. Jeg er medlem av statskirken, men jeg har ofte tenkt at jeg skal melde meg ut. Det har jeg imidlertid slått fra meg. Det er mange ting jeg er uenig i, og det er mange ting ved gudstjenester og religiøse seremonier som gjør meg betenkt, men jeg vil fortsette å bevege meg i religiøse miljøer. Jeg har bestemt meg for å begynne på nytt, lytte på et annet nivå - lytte forbi jomfrufødsel, magiske evner, brennende busker og andre rariteter - og det gleder jeg meg til.
Jeg tror ikke at det som står i bibelen er sant i bokstavelig forstand, men jeg tror at mye av det som står der er metaforisk sant, og det er mye viktigere for en som er opptatt av menneskets psykiske eller «åndelige» helse.