Hva legger du i ordet «familie»? For noen betyr det foreldre og deres barn, for noen er det en hvilken som helst selverklært sosial enhet. Familien er også en politisk størrelse. Det har den kanskje alltid vært. Men trykket på den politiske familien har blitt større. Det var tydelig på FNs 63. kvinnekommisjon, der Familien – i bestemt entall – stod for ikke bare en heterofil kjernefamilie, men også en konservativ seksualmoral, et snevert kjønnssyn – og selvsagt, restriktive abortrettigheter.
FN er et gigantisk system jeg ikke skal prøve å late som at jeg forstår til det fulle, selv om jeg fikk være til stede under noen av de offentlige arrangementene den første uka. Men jeg vet at flere har rapportert om det samme: Om en uvanlig anspent stemning, og at denne skyldes en sterkere og mer verdikonservativ bevegelse som gjorde seg gjeldende både i kulissene og på parketten.
En slags enighet
Likevel, etter to uker med tøffe forhandlinger kunne den kenyanske FN-ambassadøren Koki Muli Grignon til slutt erklære at FNs 63. kvinnekommisjon hadde nådd en (slags) enighet. 22. mars var det ferdigforhandlede dokumentet klargjort i et møte som ble filmet og ligger offentlig tilgjengelig.
Temaet for årets kommisjon var kvinners adgang til offentlige tjenester. Kvinnekommisjonen har et bredt mandat. Dels er det å jobbe for likestilling mellom kjønnene, dels handler det om å dokumentere kvinners liv og rettigheter over hele verden, og til sist handler det om å dokumentere framgangen i iverksettingen av Beijing-plattformen, som ble vedtatt i 1995.
Grignon la også til at hun i løpet av de elleve siste dagene hadde mottatt omkring 1.000 tekstmeldinger om abort og trusler direkte til sin private telefon. I tillegg hadde noen opprettet en blogg – utelukkende med den hensikt om å kritisere hennes rolle i forhandlingene. Gro Lindstad, leder i Fokus, fordømte truslene på det sterkeste i en pressemelding: «Noe slikt har aldri skjedd før under FNs kvinnekommisjon».
Utsatt før bølling
Blant nasjonene som reagerte på forhandlingene var Saudi-Arabia. De trakk fram uenighet i spørsmålet om seksuelle og reproduktive rettigheter og helse, manglende erkjennelse av familien som «den naturlige gruppeenheten i samfunnet», og uttrykte skepsis til helhetlig seksualitetsundervisning kryssende diskrimineringsgrunnlag, i tillegg til «manglende språk om nasjonal suverenitet». Representanten fra Bahrain fulgte opp med en lignende uttalelse, og la til at også han var blitt utsatt for «bølling» – fra motsatt side. Den amerikanske representanten var heller ikke fornøyd.
Det er imidlertid lite nytt i at kvinnesaken møter motstand eller at det finnes en konserverende kraft i FN – forskjellen er at dette ble sterkere uttrykt i år. For eksempel kjørte en innleid gigantisk buss med et bilde av et foster og påskriften «let me live» forbi FN-bygget til stadighet. Flere sivilorganisasjoner som organiserte møter knyttet til «følsomme temaer» kunne rapportere om at møtene deres ble utsatt for regelrett sabotering av religiøse organisasjoner. Stridens eple ligger i begreper som «familien» kontra «familier» (som kan bety at familier kommer i flere former), «gender» (som lettest kan oversettes som «sosialt kjønn») og spørsmålet om nasjonal suverenitet kan trumfe et internasjonalt dokument.
Et større bakteppe
Da den norske regjeringen bestemte seg for å justere abortloven, var det mange som himlet med øynene over den norske feministiske bevegelsens reaksjoner. Personlig finner jeg gode grunner til å reagere, men det blir kanskje enda klarere om vi leser «justeringen av abortloven» mot et større bakteppe. Utenfor norske grenser vokser den verdikonservative bevegelsen. Mange frykter den vil fortsette å gjøre det samme i Norge.
Kampen mot kvinners rettigheter er velorganisert og internasjonal. Det går ikke feministene hus forbi i den globale medievirkeligheten.