Skrevet av Ole Johan Borge, direktør Bioteknologirådet og Kristin Halvorsen, leder Bioteknologirådet.
Bioteknologirådet blir jevnlig kontaktet av personer som er unnfanget ved hjelp av sæddonasjon og som ønsker å vite mer om sin bakgrunn. Tidligere var det ansett som etisk riktig å holde inseminasjon hemmelig og innenfor familiens fire vegger. Det er heller ikke noe register over sæddonorer i Norge før 2005. I mange tilfeller kjenner ikke barnet til historien om sin tilblivelse. Flere donorbarn opplever hemmeligholdet som problematisk og ønsker mer informasjon. Det de har til felles, er ønsket om å forstå det valget foreldrene gjorde. Barna, som i dag er voksne, har konkrete spørsmål om hvordan inseminasjon ble praktisert ved ulike sykehus, hvem som typisk var donor, hvordan donorene ble rekruttert og valgt ut, og hva man visste om dem.
Inseminasjon med ukjent donor har vært utført i Norge siden 1930-tallet, men kom i ordnede former først på 70-tallet. I Norge brukte vi tidligere anonyme sæddonorer, og i utlandet er det er fortsatt vanlig at donerer er anonyme. Fra 1. januar 2005 endret vi lovverket, og alle som er unnfanget med sæddonasjon etter den datoen har rett til å få vite donors identitet fra de fyller 18 år.
Mulig å spore opp.
Fremveksten av DNA-baserte slektskapsanalyser bringer en helt ny dimensjon inn i situasjonen til både donorbarn, donorer og deres slektninger. Med genetiske slektskapstester er det mulig å identifisere familiemedlemmer minst til tremenningsnivå. I snitt vil det si at det er tilstrekkelig at én av 500 personer har sendt en konvolutt med DNA til ett av de utenlandske selskapene som tilbyr gentester. Da gjenstår kun jobben med å identifisere de slektningene i familietreet som ikke selv har testet genene sine. Også her går utviklingen raskt. Eksempelvis har ett av firmaene som tilbyr gentester alene over 80 millioner slektstrær i sine databaser. Med kunder over hele verden er det mulig ved hjelp av DNA-testene å finne donorer eller halvsøsken også utenfor Norge og Norden.
Donorbarn som søker kontakt med halvsøsken og biologisk far, var noen av de første til å bruke DNA-tester for å finne enkeltpersoner. Bioteknologirådet har vært i kontakt med personer som har søkt etter halvsøsken eller biologisk far via slektskapstester. Det er etisk krevende. Vi kan for eksempel ikke enkelt skille mellom donorbarn og halvsøsken som ikke er donorbarn, og som ikke vet at deres biologiske far har vært donor. Samme dilemmaet er det hvis andre donorbarn ikke vet at deres sosiale far ikke er biologisk far. Internasjonalt er det eksempler på at donorbanker som tilbyr anonyme donorer ikke ønsker at donorene kan bli sporet opp, og truer med store bøter for å sikre donors anonymitet.
Donors perspektiv.
Helt frem til 2010 var det tilnærmet utenkelig å kunne spore opp en ukjent donor. De fleste sæddonorer i perioden 1930-2010 var yngre menn, ofte studenter. Hovedbegrunnelsen var for litt ekstra lommepenger å hjelpe familier som ikke fikk barn på egen hånd. Mange gjorde trolig ikke de tunge overveielsene. Et sentralt etisk hensyn er at de premissene som donor gikk med på, ikke bør endres i ettertid.
Med dagens gentester for slektskap kan imidlertid avgjørelsen om å være donor få store konsekvenser. Donoren kan nå få henvendelser fra ukjente barn, barnebarn, oldebarn og tippoldebarn, og familien til donorer kan bli kontaktet på bakgrunn av genetisk slektskap. Det er ikke vanskelig å se at dette vil føre til situasjoner donoren ikke kunne forestille seg når han sa ja til å donere.
Teknologien kan vanskelig trekkes tilbake. Vi vil derfor oppfordre alle tidligere anonyme donorer om å tenke gjennom situasjonen der en selv eller ens familie blir kontaktet av hittil ukjente biologiske slektninger. Det er trolig bare et spørsmål om tid før det vil skje.
Et register for donorbarn.
Bioteknologirådet har forståelse for at mange kan ha behov for kunnskap om hvordan sæddonasjon har vært praktisert fra 30-tallet og frem til i dag. Vi tar nå initiativ til å få laget slik informasjon.
Bioteknologirådet anbefaler også at det vurderes å etablere et register, der donorbarn selv kan registrere seg. Målet er å hjelpe donorbarn til å komme i kontakt med donorsøsken. Et slikt register kan også legge til rette for at hittil ukjente donorer, som selv ønsker det, kan komme i kontakt med eventuelle donorbarn.
Selv om kjennskap til egen historie og biologi er sentralt for mange, gjelder det ikke alle. Eksempelvis er mange adoptivbarn ikke er opptatt av sin genetiske familie, og setter ord på et uønsket forventningspress om at en bør være nysgjerrige på sitt opphav. Uansett hva vi gjør på dette området fremover, er det derfor viktig at tilbudet fremstilles så nøytralt som mulig og uten å legge press på hverken donor eller donorbarn.
Samtidig kan vi ikke lenger kan late som om at det er mulig å være anonym donor av sædceller eller eggceller.