Debatten rundt utnevningen av den nye regjeringen har vært en kilde til forundring for alle som trodde Norge var et velfungerende, liberalt demokrati. Det skyldes den sterke intoleranse som er blitt avslørt hver gang debatten har kommet inn på emner som kan tenkes å berøre samlivsetiske spørsmål. Selv forsiktige diskusjoner rundt perifere spørsmål i abortloven avvises kontant. Heller ikke vil en minnes på at pornografi-avhengighet er et reelt problem. En reservasjon i forhold til Pride-festivalenes kampanje for gleden ved alle former for seksuelle forbindelser uten noen form for begrensninger møter allmenn fordømmelse inkludert påtale fra Vårt Lands kommentator. Bare det å gi et sjelesorgtilbud i en sammenheng som er fri fra dette seksualpresset for mennesker som ønsker det, omtales som et fenomen som er så farlig at det må undertrykkes for enhver pris, og en menighet som en av statsrådene tilhører, iler til med sine forsikringer om at dette har de ikke noe forhold til. Den norske kirke har ved å bevilge seg selv en ualminnelig grad av samlivsetisk romslighet tilsynelatende tatt mål av seg til å være en arena for den frie debatten. Men også her opplever vi gang på gang at de som tror på parolen om «fullt likeverd for to syn» i den grad at de begynner å praktisere den, settes under et betydelig press for å tvinges tilbake til det kollektivt akseptable.
Forholdet er så påfallende, og i forhold til alminnelige forventninger til debattkultur i et demokrati så ekstremt, at det krever en forklaring. Mitt forsøk tar utgangpunkt i et skrift av Søren Kierkegaard fra 1846 som heter «En litterær anmeldelse». Formelt er dette en anmeldelse av en roman; reelt er det skarp samfunnskritikk. Det interessante i vår sammenheng er at de trekk Kierkegaard trekker fram som typiske for hans egen samtid, passer som hånd i hanske også på vår inkludert de trekk jeg her har pekt på. Kanskje vi da også skulle våge å overveie om den diagnose Kierkegaard stiller skulle ha noe å si oss?
Tiden kjennetegnes, sier Kierkegaard av åndelig latskap som ikke gidder å forplikte seg på noe. Man blir ekspert på å få noe til å se ut som en forpliktelse selv om det reelt sett ikke er det. En konsekvens av dette er at en prioriterer effektivitet framfor innhold – til tross for at det aldri skjer noe av betydning, må ubetydelighetene straks kunngjøres. Men hva skal man med «befordringsvesenets hurtighet» og «kommunikasjonens hastverk» når man uansett aldri har noe å si? Og det sier Kierkegaard, som hverken hadde hørt om jetfly, internett eller Facebook.
Denne evinnelige opptatthet av uvesentligheter preger oss både som individer og som kollektiv. Som individer preges vi at det han kaller «lefling», som han definerer som opphevelse av forskjellen mellom å elske og å være utsvevende. Trofastheten blir meningsløs, og dermed blir også bruddet det. «Tøylesløshet» avskaffes som ide, slik at enhver grenseoverskridelse blir en ubetydelighet. Hadde Kierkegaard også vært på Pride?
Som kollektiv blir vi til «publikum» som kjennetegnes ved at ingen står fram med noe som helst uten å kunne gjemme seg bak alle andre. For adspredelsens skyld holder publikum seg med en hund, og det er pressen. Dersom noen bryter med massens kollektive dvaskhet og faktisk mener noe, sendes straks hunden etter dem og sørger for at de tier stille. Og går dette for langt, gjemmer publikum seg igjen bak det faktum at det ikke er noen enkelt som har plystret på hunden; altså kan en skylde på den og opprettholde illusjonen om sin egen uskyld. Beskrivelsen av hvordan pressen jager i flokk etter det som antas å falle utenfor den etter hvert nokså snevre grense av det kollektivt aksepterte, kunne ikke godt være mer treffende. Det eneste man overser, mener Kierkegaard, er at i en slik sammenheng er det alltid den som angripes som er den sterkeste – det er bare den som angripes fordi en forstyrrer den kollektive likegyldighet som faktisk er på sporet av noe.
Det man da er på sporet av, beskriver Kierkegaard som gudsmøtets ekthet. Likegyldighetens dvaskhet skyldes at samfunnet er innrettet slik at det ikke har rom for «den religiøse individualitets utsondring for Gud i evighetens alvor». Problemet er altså at en tror at gudstroen kan slettes fra samfunnets kollektive fundament og forvises til det private uten at det skjer noe, for det som da inntrer, er nettopp den likegyldighet i forhold til alt vesentlig som Kierkegaard så treffende beskriver. Vi er, både som individer og fellesskap, uhelbredelig religiøse, og når reell gudstro erstattes av at mennesket kretser rundt seg selv, blir resultatet som Kierkegaard beskrev det allerede for 170 år siden.
Den institusjon som skulle og burde påtale dette, er kirken, fordi den er etablert som en manifestering av gudsmøtets realitet. Om da ikke selvdyrkelsen og idoliseringen av det overfladiske også erobrer kirken. Det var Kierkegaards overbevisning at det hadde skjedd allerede i hans egen samtid, i det minste hva kirkens lederskap angikk. Kanskje han var aldri så lite sannspådd også der? Er kirken en reell motkraft mot samfunnets motvilje mot alt som forstyrrer den kollektive likegyldighet?
Den kollektive intoleranse jeg begynte med på å påpeke, burde oppta alle som er interessert i en åpen og reell samfunnsdebatt. Kierkegaards diagnose er at dette nødvendigvis blir slik når vi som kollektiv fortrenger bevisstheten om at vi står ansvarlige for Gud med våre liv. Et slikt samfunn vil komme til å dyrke seg selv og ta i bruk alle mulige utstøtelsesmekanismer overfor dem som påpeker at det faktisk er slik det forholder seg. Makter vi å ta den debatten, eller siger vi motstandsløst mot den totalitære intoleransens avvisning av enhver reell utfordring?