Intoleranse i samlivsetikken

Debatten rundt utnevningen av den nye regjeringen har vært en kilde til forundring for alle som trodde Norge var et velfungerende, liberalt demokrati. Det skyldes den sterke intoleranse som er blitt avslørt hver gang debatten har kommet inn på emner som kan tenkes å berøre samlivsetiske spørsmål. Selv forsiktige diskusjoner rundt perifere spørsmål i abortloven avvises kontant. Heller ikke vil en minnes på at pornografi-avhengighet er et reelt problem. En reservasjon i forhold til Pride-festivalenes kampanje for gleden ved alle former for seksuelle forbindelser uten noen form for begrensninger møter allmenn fordømmelse inkludert påtale fra Vårt Lands kommentator. Bare det å gi et sjelesorgtilbud i en sammenheng som er fri fra dette seksualpresset for mennesker som ønsker det, omtales som et fenomen som er så farlig at det må undertrykkes for enhver pris, og en menighet som en av statsrådene tilhører, iler til med sine forsikringer om at dette har de ikke noe forhold til. Den norske kirke har ved å bevilge seg selv en ualminnelig grad av samlivsetisk romslighet tilsynelatende tatt mål av seg til å være en arena for den frie debatten. Men også her opplever vi gang på gang at de som tror på parolen om «fullt likeverd for to syn» i den grad at de begynner å praktisere den, settes under et betydelig press for å tvinges tilbake til det kollektivt akseptable.

Forholdet er så påfallende, og i forhold til alminnelige forventninger til debattkultur i et demokrati så ekstremt, at det krever en forklaring. Mitt forsøk tar utgangpunkt i et skrift av Søren Kierkegaard fra 1846 som heter «En litterær anmeldelse». Formelt er dette en anmeldelse av en roman; reelt er det skarp samfunnskritikk. Det interessante i vår sammenheng er at de trekk Kierkegaard trekker fram som typiske for hans egen samtid, passer som hånd i hanske også på vår inkludert de trekk jeg her har pekt på. Kanskje vi da også skulle våge å overveie om den diagnose Kierkegaard stiller skulle ha noe å si oss?

Tiden kjennetegnes, sier Kierkegaard av åndelig latskap som ikke gidder å forplikte seg på noe. Man blir ekspert på å få noe til å se ut som en forpliktelse selv om det reelt sett ikke er det. En konsekvens av dette er at en prioriterer effektivitet framfor innhold – til tross for at det aldri skjer noe av betydning, må ubetydelighetene straks kunngjøres. Men hva skal man med «befordringsvesenets hurtighet» og «kommunikasjonens hastverk» når man uansett aldri har noe å si? Og det sier Kierkegaard, som hverken hadde hørt om jetfly, internett eller Facebook.