Hvem sørger for de som sørger?
Leger og psykologer trenger diagnoser for å kunne hjelpe pasienter. Sørgende mennesker, derimot, trenger ikke nødvendigvis en diagnose. De trenger aksept, tid og rom. Men vi forskyver gjerne ansvaret til helsevesenet.
Om en av dine nærmeste i familien dør, får du lov til å ta to dager fri fra jobb, sier arbeidsloven. Med mindre du går til fastlegen. Da får du kanskje noen uker. Da blir du sykemeldt. Som om det var sykt å sørge. Og det er ikke så rart heller, siden sorgens symptomer ikke bare er tristhet og tomhet, de kan være svært kroppslige: søvnvansker, smerter, pustebesvær. Sorg kan se ut som en sykdom. Men er den det? Eller er det kanskje en psykisk lidelse? Vi hører om mennesker som har fått diagnosen «depresjon» etter et dødsfall som satte dem helt ut av spill. Og den nye utgaven av den medisinske diagnosefortegnelsen ICD-11 innfører enda en diagnose: forlenget sorg. Den diagnosen kan man få når sorgen blir sentral i livet i mer enn seks måneder. Da er det offisielt: sorg er en sykdom. Og en sykdom er noe vi ikke vil ha. Den må behandles vekk.
Diagnoser virker
Selvfølgelig er det ikke så enkelt som så. Sykemelding etter et dødsfall er jo en støtte for sørgende pårørende som trenger en pause – takk til alle fastleger som tar hensyn til det. Og den nye diagnosen «forlenget sorg» kommer til å utløse mer forskning på sorg, og muliggjør betalt behandling for mennesker som trenger hjelp – takk til alle som bidro til den tilpasningen til befolkningens behov, og mer offentlig oppmerksomhet om tematikken. Det er bra når folk får hjelp. Og siden diagnoser er en del av hjelpesystemets språk, må de brukes. Sånn er det bare.
