Som å være vitne til et partipolitisk selvmord i sakte film
Mine foreldre var intenst engasjert i Kristelig Folkepartis lokale arbeid. Faren min var leder av lokallaget i mange år. Og han satt i kommunestyret i flere perioder. Moren min engasjerte seg i det kvinnepolitiske arbeidet. For meg var det utenkelig å skulle velge noe annet enn Kristelig Folkeparti. De hadde erobret en plass dypt inne i hjerte og sjel.
Men årene gikk, og tvilen meldte seg om Kristelig Folkeparti virkelig representerte mine politiske standpunkter. For selv om hjertet mitt banket for de gule, fortalte hodet mitt at jeg både var grønnere og rødere.
Jeg har aldri falt til ro i noe politisk parti etter dette. Noen ganger har jeg uansett gitt min stemme til KrF, men langt oftere har det blitt andre alternativer. Likevel er det alltid KrF jeg først har sett etter når meningsmålinger offentliggjøres. Jeg har unnet dem det beste, selv om jeg ikke har kunnet støtte dem.
Spesielt etter at de valgte å støtte Norges blåeste regjering i 2013, med store innslag av høyrepopulisme, har det vært umulig å stemme på dem. Etter fire år med en slik regjering var det helt uforståelig for meg at de fortsatt lot seg være et haleheng til Høyre og FrP ved stortingsvalget i 2017. Så de ikke at de stadig mistet velgere? Skjønte de ikke at de framsto som utydelige og visjonsløse?
Bestill abonnement her
KJØP
