Verden vil bedras. Internasjonale medier – og Vårt Land – rapporterte i forrige uke om en fredsavtale for Sør-Sudan. Det ville vært fantastisk om det var sant. Men det er det ikke. Dette var keiserens nye klær. Derfor var det ingen jubel blant sørsudanerne. Folket i Sør-Sudan er tvert imot opprørt og oppgitt. De skjønner dette.
I beste fall.
Norge burde også skjønt det og ikke vært med på en uttalelse fra Troika-landene (USA, Storbritannia og Norge) der en ser ut til å ta «avtalen» for god fisk med krav til hvordan den skal forvaltes. I beste fall vil intensjonserklæringen undertegnet av Salva Kiir og Riek Machar i Khartoum få mer fart på fredsbestrebelsene.
Men først er det mest sannsynlig at det kommer en krise.
Det er ikke klokt å gjøre opp regning uten vert. En ting er at de avgjørende spørsmålene fortsatt er uløst. Dette gjelder sikkerhet og politisk maktdeling, altså hvem som skal styre landet i en overgangsperiode og hvordan. Det er disse spørsmålene som har vært stridens kjerne fram til nå. I intensjonserklæringen forpliktet en seg kun til å forhandle videre om dette. En annen er at hele den øvrige opposisjonen i en pressemelding har erklært at de er tatt til inntekt for en enighet de ikke stiller seg bak.
Uten fremgang.
Hvorfor så denne gladmeldingen? Toppmøtet i den Afrikanske Union finner sted nå, 1.– 2. juli. Regionale ledere som har ansvaret for fredsforhandlingene for Sør-Sudan hadde behov for å vise resultater. Det var pinlig å komme til AU uten noen fremgang. Ellers kunne de risikere at andre fikk mandat til å overta de resultatløse forhandlingene.
Tiden er nemlig knapp. Salva Kiirs mandat som president går ut 17. august, og han vil da regjere uten legitimitet. Innen da må en løsning for en overgangsregjering på plass. Mens ledere som Ugandas president Museveni helst ser at Salva Kiir fortsetter som president og gis et nytt mandat, av ren egeninteresse, har flere andre fått nok. De ønsker en ny regjering i Juba, - uten at noen gir offentlig uttrykk for slikt.
Sjelden smart.
Nabolandene har dessuten ulike strategiske interesser i SørSudan. Derfor har de også vært uenige om strategien for fredsforhandlingene. Dette er en viktig grunn til at forhandlingene har stått i stampe og ikke kommet videre. Å la naboland ha direkte ansvar for fredsforhandlinger er sjelden smart.
Møtet i Khartoum var et siste forsøk på å få til resultater før AU-toppmøtet. Samtidig hadde president Bashir behov for å innkassere en diplomatisk seier. Sudan er dessuten i økonomisk krise og har behov for en stabil nabo i sør som kan sikre dem mer oljeinntekter, i tråd med avtalen dem imellom. Derfor var det å få i gang oljeproduksjonen på flere felt i Sør-Sudan en vesentlig del av intensjonserklæringen.
Nå er alle parter, opprørsgrupper og hele den politiske opposisjonen samlet i Khartoum for å forhandle videre. Når partene skal hamre ut detaljene på sikkerhet og politisk maktdeling, vil krisen komme. For der er de rykende uenige. Mens regjeringen i Juba vil at president Kiir skal fortsette, vil alle andre opposisjonsgrupper at han skal gå av og få en ny overgangsregjering på plass.
Det er mulig.
Mens noen ønsker at regjeringen skal bestå av teknokrater og at ingen parter i borgerkrigen skal sitte i regjeringen, er andre mer opptatt av en rettferdig maktdeling. Det er mulig å komme til enighet her, men hovedspørsmålet er altså hva som skjer på toppen og viljen til gjennomgripende reform.
Salva Kiir har sittet ved makten i SørSudan siden John Garangs død, den suverene frigjøringslederen for SPLM/A, i 2005. Men Kiirs maktbase er nå blitt så begrenset at selv hans egen etniske gruppe ikke fullt ut støtter hans lederskap. Det store spørsmålet er hva som skjer de neste seks ukene. Enten fortsetter samtalene og borgerkrigen, med en president som ikke har legitimitet, eller vi kan oppleve at den Afrikanske Union trer inn på arenaen og bidrar til å finne en løsning i siste sving.
Trykket i Vårt Land 3. juli 2018 i spalten Overblikk.