Begivenhetene i Gaza driver velgerne lenger og lenger vekk fra de posisjoner som Jerusalem Street og likesinnede fredsforkjempere på den politiske venstresiden, arbeider for.
Det er ikke Israels «duer» som nå har blitt «hauker». Det er Israels velgere, landets jødiske og arabiske borgere, som i lang tid har foretrukket nasjonalistiske kandidater fremfor deres ettergivende rivaler på den politiske venstreside. Siden Golda Meir gikk av i 1977, er det paradoksalt nok 4 ikke-Likud-kandidater, som har blitt valgt til statsministre i Israel, Yitzhak Rabin, Ehud Barak, Ehud Olmert, Ariel Sharon, og de kjempet alle for partiprogrammer, som gikk imot opprettelse av en palestinsk stat. Det gjør også det store flertall av dagens israelere.Verdenssamfunnet derimot holder fremdeles fast ved at det er eneste farbare vei fremover.
Benjamin Netanyahu har etter 1996 periodevis sittet på gjerdet i dette spørsmålet, men nå har han falt ned på flertallets side. Det er fremdeles mange israelske “middelhavsfarere” som i teorien kunne tenke seg å stemme både på høyresidens og venstresidens partier, men nyhetssendingene fra Gaza driver dem nå over til den nasjonalistiske siden, der Benjamin Netanyahu og de andre statsministerkandidatene, Gideon Sa'ar og Naftali Bennett allerede befinner seg.
Grunnen til dette skiftet i israelsk opinion er at debatten om Gazas fremtid bare har foregått på det teoretiske plan. Israelsk venstreside, oppmuntret av den amerikansk-jødiske liberale venstreside og USAs presidenter, hevdet at hvis Israel trakk seg ut av Gaza, ville palestinerne leve i fred med den jødiske stat. Noen israelere trodde på løgnen.
Høyresiden i Israel forutså riktignok at hvis de evakuerte Gaza og palestinerne likevel fortsatte å angripe Israel, ville det internasjonale samfunn, representert ved FN og EU, finne utveier til å unnskylde og rettferdiggjøre angrepene. Krigshelten Ariel Sharon trodde ikke på en slik negativ politisk utgang, og beordret derfor tvangsevakuering av 10.000 israelere ut av Gaza. Det mener mange har vært det største politiske feilgrepet i Israels moderne historie frem til i dag.
Verden har opplevd hvordan det gikk både med ham og med evakueringen. Takket være statlige overvåkings- og private videokameraer ser og hører nå israelske velgere på nyhetssendinger i beste sendetid at The Washington Post og New York Times kaller brannbombe-kastende palestinere for fredelige demonstranter, og Haaretz og J Street anklager israelske soldater for å være trigger-happy og for å mishandle uskyldige demonstranter. Løgnene blir ikke lenger trodd på i Israel. Bare Palestina-venner tror på løgnene.
Israelske borgere, landets velgere, kan i disse dager se sannheten med egne øyne: at palestinere kaster Molotov cocktails, at de sender brennende gummihjul for å sette fyr på israelske kornåkre, at de forsøker å rive ned sikkerhetsgjerdet, og at de ser og hører akkurat som det ble dem forutsagt, hvordan venstresiden unnskylder, rasjonaliserer og rettferdiggjør brannbombene. De ser klarere enn noen sinne at uansett hvor ekstremt og voldelig palestinerne går frem, vil den internasjonale venstreside forsvare dem. Uansett hvor mange innrømmelser Israel kommer med, vil palestinerne kreve mer, tiljublet av amerikanske og israelske venstreside-aktivister. Ja, av noen på høyresiden i Norge også.
“Verden”, både sekulære og mange kristne, vil delta i koret som synger anti-israelske sanger, som f.eks “From the river to the sea, Palestine vil be free”. Vi andre må utholde svartmalingen av Israel inntil videre. Den som ler sist, ler best. Vi gleder oss til å oppleve valgnatten om noen få måneder da israelske velgere har avgitt sin stemme i valget til Knesset. Folkets stemmegiving vil være basert på den virkelighet som har blitt åpenbart fremfor deres øyne i mai-dagene 2018, en virkelighet med vedvarende palestinsk hat og ekstremisme som internasjonale medier, også norske, forgjeves har forsøkt å skjule.
Maidagene er ikke over, og mye dramatisk kan ennå skje, før og etter 14-15. mai, da “The march of return” trolig vil nå sitt klimaks i voldsutgydelse.
Palestina-arabere på “Vestbredden”, og deres israelske sympatisører i Eretz Israel, har nå bestemt at de også vil være med på denne marsjen, og vil forsøk å rive ned muren/gjerdet som skiller folkene som bor på bgge sider av den grønne linje. IDF er satt i høyeste beredsskap, men ingen vet hvilke virkmidler hæren (IDF) vil ta i buk hvis det blir gjort forsøk på å bryte ned sikkerhetsgjerdet. Et blodbad ser ut til å være ønsket av Hamas og PLO.
Og verdenssamfunnet, FN og EU, vil fordømme dem som forsvarer seg, samtidig som israelerne feirer sin selvstendighetsdag, 14. mai. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har hittil “tutet med de andre ulvene” i EU når det gjelder USAs annullering av atomvåpenavtalen med Iran, og vil sikkert også gjøre det når flyttingen av den amerikanske ambassaden til Israels hovedstad, Jerusalem, finner sted i slutten av måneden.
To-stats løsningen holder hun også krampaktig fast ved sammen med tidligere storheter, som Carl Bildt og Barak Obama.