Er eggdonasjon eksperimentering med barns følelser om opphav og identitet?

Er opphav og identitet livsviktig?

Selv om Norge har gitt sin tilslutning til barnekonvensjonen, mener mange at den skal ikke tas for bokstavelig. F.eks. kaller Dagbladet motstand mot eggdonasjon som «utdaterte forestillinger om foreldreskap og genetikk. Men kan vi se bort fra barnets rett til å kjenne sine biologiske foreldre og få omsorg fra dem? Er det riktig som det blir hevdet i debatten om eggdonasjon at barn ikke nødvendigvis skal ha rett til å kjenne og vokse opp med sine biologiske foreldre? Det er kjærlighet og omsorg som er det viktige sies det. Hvorfor skal en så komplisere dette med genetikk? Boken «Roots» som kom for noen år siden og gikk sin seiersgang over store deler av verden var en sterk beskrivelse av det livsviktige i å kjenne sitt opphav og sin identitet. Vi kan dessuten kjenne på oss selv at det betyr noe å vite hvor en kommer fra og hvilke røtter en har. Kan det da være riktig å si at dette ikke lenger skal være noe som en bør ta hensyn til? Kan det tvert imot være slik at det er en fundamental rettighet for barn for barn å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem? Eller skal de voksnes ønsker og behov gå foran barnets rettighet?

Mange interessenter