Terje Tvedt er et evig uromoment og en nødvendig stemme. Han er en norsk eksponent for det den franske historikeren Fernand Braudel (1902 – 1985) kalte «la longe dureé», «de lange linjer». Mange har hørt ham berette om vannets rolle i sivilisasjoners tilblivelse og fall. Samme metode legger han til grunn i sin siste bok, Det internasjonale gjennombruddet.
Det nasjonale gjennombruddet. Innledningsvis påkaller han Jens Arup Seip og analysen av Norges overgang fra embetsmannsstat til en såkalt ettpartistat, under Arbeiderpartiets glanstid. Denne nasjonalstaten ble skapt av det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet.
Men Seips analyse er arkaisk, skriver Tvedt. Nå trengs en ny fortelling. Med dette som utgangspunkt postulerer han at fremveksten av det nye moderne Norge er tuftet på ideen om at vi er (1) verdensmestere i bistand, (2) et foregangsland i kampen for menneskerettigheter og (3) en humanitær stormakt.
Dette «godhetsregimet», som er navnet Tvedt bruker på helheten av disse prosessene, sørger for at norske borgere kontinuerlig oppdras i det samme grunnsynet.
På den måten har vi fått en selvrekrutterende elite som overtar kommandoposter i samfunnet, og som har et nærsynt fokus på hva verden er og hvordan den henger sammen. Gjennom rause informasjonsordninger og overføringer påfører den samme eliten resten av samfunnet sitt eget forfeilede verdenssyn. Kort oppsummert.
Mistanken melder seg. Jeg fjetres over Tvedts grunnarbeid, alle kildene og evnen hans til å forfølge et hovedperspektiv. Likevel melder mistanken seg: Hva om premissene er helt gale? Hva om det Tvedt skriver bare fører debatten inn i blindgater, skyttergraver og segmenterte univers?
Eller enda verre: Hva om Tvedt har latt seg forføre av sin egen retoriske begavelse?
Jeg er ikke alene om å stille meg disse spørsmålene. Sindre Bangstad, forsker ved Institutt for kirke, religion og livssynsforskning går langt i sin kritikk av Tvedt, når han i en kronikk i Dagbladet skriver at Tvedt simpelthen fordreier kilder.
Han fyrer av en bredside mot Dreyer forlag i samme slengen og mener at boken burde ha vært gjenstand for en helt annen etterprøving. Det er et strengt krav for en debattbok, men på den annen side: Tvedt har samfunnspondus og et ekstra stort ansvar når han griper rett inn i samfunnsdebatten.
Ifølge Bangstad, som siterer de nasjonale forskningsetiske komiteene, har forskeren «en forpliktelse til å snakke sant, og vitenskapelig uredelighet dreier seg om vill-ledelse gjennom løgn, fortielse og fordreining».
Underlig sitatpraksis. Anne Minken, historiker ved UiO, er like skarp i en kronikk i Klassekampen den 13. desember: «Sitatpraksisen er gjennomgående underlig. Se for eksempel på gjennomgangen av utredningen «Bedre integrering» (NOU 2011:14). Tvedt griper særlig fatt i setningen «Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier» og påstår at det er utredningens konklusjon (s. 146).
Men dette dreier seg om en definisjon av begrepet multikulturalisme, og ikke utredernes standpunkt. I neste avsnitt i utredningen legges det fram en rekke motforestillinger mot multikulturalistisk tankegang.»
Kritikker Aage Borchgrevink omtaler Tvedt som «mistenksomhetens historiker» (Dagbladet, 6. desember)
Det gjør han blant annet på bakgrunn av at Tvedt skriver at folk med asiatisk og afrikansk bakgrunn har endret den norske befolkningen «med varig, ugjenkallelige konsekvenser».
Krypende følelse. Tvedt spør om ikke dette er et resultat «av en villet og planlagt utvikling av landets politiske ledelse». Denne teknikken gjentas mange ganger. Tvedt skriver slik at vi får en krypende følelse av en mulig samfunnskonspirasjon, som eliten står bak, og hvor vanlige folk blir tatt ved nesen.
De som lønnes av staten, som barmhjertige samaritaner, og som utgjør kjernen i «godhetsregimet», er delvis de samme som nå står bak trykket for at tusenvis av immigranter skal få strømme inn over grensene våre. De er de samme som lar islam bli like viktig som kristendom. Og alt dette uten en grunnleggende debatt, ifølge Tvedt.
Tvedt har skrevet kronikker opp og i mente, fra de ulike kapitlene i sin bok, og har fått bred spalteplass. Det er forståelig. Dette er selvsagt interessant stoff. Markedsføringsmessig har Tvedt og Dreyer forlag vært utrolig dyktige. Tvedt har likevel unnlatt å svare på mange av de kritiske kommentarene og kritikken som har kommet. Bortsett fra ett svar: til Jonas Gahr Støre.
Forført av seg selv. Selv lærte jeg mye da jeg leste boken, men for meg holder likevel ikke tolkningen helt inn. Tvedt er en trollmann med ord, perspektiv og kilder, men forelsker seg for mye i sine egne fortolkningsrammer.
En lengre utgave av samme tekst har tidligere blitt publisert i Bistandsaktuelt. Gjengitt med tillatelse.
Andrew P. Kroglund
Informasjons- og politikksjef i Utviklingsfondet