De lange linjers fristelse

Terje Tvedt forteller om fremveksten av det moderne Norge på en ny og medrivende måte. Men lar seg forføre av sin egen formuleringskunst.

Publisert Sist oppdatert

Terje Tvedt er et evig uromoment og en nødvendig stemme. Han er en norsk eksponent for det den franske historikeren Fernand Braudel (1902 – 1985) kalte «la longe dureé», «de lange linjer». Mange har hørt ham berette om vannets rolle i sivilisasjoners tilblivelse og fall. Samme metode legger han til grunn i sin siste bok, Det internasjonale gjennombruddet.

Det nasjonale gjennombruddet. Innledningsvis påkaller han Jens Arup Seip og analysen av Norges overgang fra embetsmannsstat til en såkalt ettpartistat, under Arbeiderpartiets glanstid. Denne nasjonalstaten ble skapt av det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet.

Men Seips analyse er arkaisk, skriver Tvedt. Nå trengs en ny fortelling. Med dette som utgangspunkt postulerer han at fremveksten av det nye moderne Norge er tuftet på ideen om at vi er (1) verdensmestere i bistand, (2) et foregangsland i kampen for menneskerettigheter og (3) en humanitær stormakt.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP