Alvorlig feil registreringspraksis eller for mye penger?

Et par av mine prestekollegaer har nylig skrevet på Verdidebatt om den katolske medlemsregisreringssaken, og jeg syns Torbjørn Olsens innlegg (se her) var en del bedre enn Arne Kirkesboms (se her). Olsen skriver tydelig om hvor uakseptabel praksisen vår mht medlemsregistreing var i årene 2010-14; Kirksebom er enig i dette og det er jeg også – for et par år siden kalte jeg praksisen «amatørmessig».

Men så går Olsen videre og skriver om at myndighetene har hatt feil fokus når de angriper pengene vi katolikker har mottatt, heller enn andre aspekter av vår tidligere praksis som var uakseptable (at man registrerte mennesker uten å ha kontaktet dem, og uten å ha sjekket om de virkelig var katolikker.) Olsen skriver at vi katolikker jo kunne ha hatt langt flere medlemmer registrert i svært mange år bakover om vi bare hadde gjort grundig og skikkelig arbeid med å få registrert dem.

Kirseboms fokus skjønner jeg derimot ikke, for praksisen med å registrere medlemmer uten å ha spurt dem først, stoppet jo i oktober 2014. Etter den tid har vi hatt en akseptabel registreringspraksis, som vel her er hovedsaken for å få reparert vårt skadde omdømme, som han skriver om. Han nevner en familie som kontaktet ham i høst, som var registrert som katolikker, men aldri hadde vært det. Det er dumt å møte noe slikt, men i 2017 er det vel ingen grunn til å tro at dette er noe annet enn et engangstilfelle – en kontakt med OKBs medlemssenter ville sikkert ha avklart hva som hadde gått galt for den familien.