Historien om Jesus omfatter 2000 år der minnene om Jesus er blitt fortalt og overlevert til stadig nye generasjoner. Et kjennetegn ved disse minnene er at de innebærer et forhold mellom Jesus og fortellerne og mottakerne av minnene. Det er som Munchs kjente maleri «Historien» i Universitetets Aula. Bestefaren formidler til den lille gutten, kanskje barnebarnet, de historiene som har skapt den verden de lever i, som har preget felleskap og samhold, og som gutten kan ta med seg som en del av sin identitet inn i framtiden.
«Den historiske Jesus» et moderne prosjekt
«Historien om Jesus» er mer enn spørsmålet om «den historiske Jesus». «Den historiske Jesus» var et prosjekt som oppsto i opplysningstiden, og som ble utviklet på 17- og 1800-tallet. Det var en periode da mange var opptatt av å finne opphavet til alle ting, som for eksempel i Darwins Artenes opprinnelse. På samme måten oppsto spørsmålet etter «den historiske Jesus» for å finne opprinnelsen ikke bare til kristendommen, men til Europas kultur. Spørsmålet etter den historiske Jesus er derfor et moderne spørsmål som dekker de siste 250 år av historien.
Et forhold til Jesus
For dem som spør etter den historiske Jesus, er det et problem at kildene (evangeliene) har et forhold til Jesus som gjør at de ikke er objektive. Men når det gjelder historien om Jesus er dette en styrke: Det er historien om hvordan minnene om Jesus har preget mennesker, samfunn og nasjoner gjennom tidene. Vi kan ikke gå direkte til en «historisk Jesus», Jesus kommer til oss gjennom historien og historiene om ham. Det er en historie der han er blitt sett opp til, der han vært et ideal, men også en historie der minnene er blitt omtolket og forvansket.
Historien om Jesus begynte med enkelte fortellinger og Jesus-ord. De ble overlevert muntlig før de ble samlet i fire fortellinger, kalt evangelier. De handler om den samme personen, men de er delvis svært forskjellige. De legger vekt på ulike sider ved Jesus for å få fram det som gjør Jesus viktig for dem, og som de vil skal forme livene til tilhørerne.
Fyller tomrommene i Jesu historie
At fortellingene om Jesus vokste med tiden kan sees som et problem, et tegn på at de var «uhistoriske». Men vi kan også se det som uttrykk for at det var viktig for mange å få utfylt de tomrommene i Jesu historie som evangeliene etterlot. Flere legendesamlinger fra 2.-5. århundre (de «apokryfe evangeliene») vil bl.a. svare på spørsmål som «Hvem var Maria?», «Hva gjorde Jesus som barn?» eller «Hva gjorde Jesus i dagene mellom korsfestelsen og oppstandelsen?» Dette var fortellinger som dels tjente til underholdning, men som også styrket tilliten til minnene om Jesus og de kristnes identitet.
Mothistorier
Men minnene om Jesus var omstridte, og det dukket opp «mothistorier» til dem. Dette er et kjent fenomen i historien. Målet med en mothistorie er å ta fra motstanderne det som gir dem en positiv identitet og i stedet å sette opp et negativt bilde. Eksempler på slike mothistorier er jødiske fortellinger fra antikken og middelalderen om at Maria ikke var jomfru, men at hun ble voldtatt av en romersk soldat. Koranen hadde også flere Jesus-fortellinger, men tolkningene var et alternativ til de kristnes: Jesus var profet, men ikke guddommelig.
Den «annen Jesus»
Også blant de kristne oppsto det uenigheter om minnene om Jesus, særlig i tider med kriser og konflikter. Et eksempel på det er Frans av Assisi som dro fram Jesu liv i fattigdom som kritikk av et samfunn med stor forskjell mellom rik og fattig. Den fattige Jesus var også en kritikk av den rike kirken, og derfor la Frans vekt på at han og brødrene skulle følge etter Jesus i et liv i fattigdom. Dermed ble Frans’ liv knyttet sammen med Jesu eksempel på en slik måte at Frans ble kalt «den annen Jesus.» Gjennom sitt liv ville Frans gjøre Jesus synlig til stede som den som skapte mening i tilværelsen.
Historie som en naturvitenskapelig modell
Opplysningstiden med naturvitenskapelige oppdagelser endret den måten folk forholdt seg til minner og tradisjoner på. Da var det ikke lenger spørsmål etter mening, men etter sannhet, basert på empiri. Dette slo ut også i utviklingen av historie. Da historie ble etablert som eget fag på universitetene på 1800-tallet, og det ble utviklet metoder for studiet, var modellene tatt fra naturvitenskapene. Målet var å finne ut «hvordan det egentlig var,» med forestillinger om historie som en nøytral målestokk.
Var Jesus arier?
Men historieforskningen var ikke så objektiv som den gav seg ut for. Anti-jødiske holdninger som hadde preget kirkenes holdninger til jødene dukket også opp i den historiske Jesusforskningen. Da anti-semittismen ble forsterket med rase-teorier slo det i Tyskland ut i forsøk på å fjerne Jesus fra jødedommen. I nazi-tiden skjedde det gjennom teorier om at Jesus var arier og ikke jøde! Først lenge etter krigen kom reaksjonene mot de negative beskrivelsene av jødedommen på Jesu tid. Minnene og traumene fra Holocaust fikk avgjørende innflytelse på Jesus-forskningen. Jødisk Jesus-forskning som understreket at Jesus selvsagt var jøde, ble omsider tatt på alvor, og det er nå stor enighet blant Jesusforskere om dette!
Moderne minneskaping om Jesus
Blant forskere er det mest interesse for den historiske Jesus, men hvis vi ser på kulturelle uttrykk blir bildet et annet. Der foregår det fremdeles «minneskaping» om Jesus. Det skjer ved at kunstnere, forfattere og filmskapere går til de gamle minnene i evangeliene og vil aktualisere dem for sin egen tid. Et av de mest kjente eksemplene er Pasolinis filmatisering av Matteusevangeliet, der han bevisst plasserer Jesus inn i konflikter i Italia i sin egen samtid. Den portugisiske Nobel-prisvinneren José Saramago har med Jesusevangeliet skrevet en moderne mothistorie til evangeliene i Det nye testamentet. Han retter kritikk mot det bibelske Gudsbildet når han lar Jesus kjempe forgjeves mot Guds krav at han må dø.
Ikke norsk men universell!
Når minnene om Jesus skal aktualiseres skjer det alltid i en konkret kontekst. Derfor er det naturlig å spørre om det finnes en norsk Jesus, forsøk på å plassere Jesus i en norsk kontekst? Det mest kjente eksemplet er nok Henrik Sørensens unge, nordiske Jesus på norske altertavler, som i Lillestrøm kirke og Hamar domkirke. Og i «Etterlyst: Jesus» tar Bjørn Eidsvåg et kjærlig-kritisk oppgjør med bedehusets Jesus fra 1960-tallet. Men i avslutningen, der han spør etter hvilke verdier Jesus står for i vår verden, er Jesus ikke norsk, men universell. Da er det spørsmål etter «hvor skjer Jesus?», hvor skjer barmhjertighet, rettferdighet, uten å ta hensyn til rase, kjønn, klasse? Dette er igjen spørsmål som går lenger enn den historiske Jesus, som spør om det er mulig å forme Jesus-minner for framtiden.