Vann over hodet

De fleste barnebibler i Norge er oversatt litteratur. Mange av dem ble utgitt for flere år ­siden på forlag med en kristen profil. Det at Stenersens forlag utgir Tindbergs Bibelfortellinger for barn, er derfor en ­liten sensasjon. Boken kan få stor utbredelse­ og bli avgjørende for hvilke bibelunivers barn danner seg. Det er derfor viktig å gi ­boken faglig oppmerksomhet.

Hvem som drukner. Jeg ble ­intervjuet om boka i Vårt Land lørdag 20. oktober. Tindberg kommenterer intervjuet tirsdag 24. oktober. Han spør hvor jeg tar det fra når jeg fremstiller det som om «jeg lar kjempene drukne, men ikke menneskene». Det er riktig at jeg på intervjutidspunktet baserte meg på journalistens gjenfortelling. Nå har jeg lest hvordan fortellingen om Noah blir gjenfortalt, og vil fortsette lesningen de kommende ukene.

Tindberg hevder at han skriver at menneskene utenfor arken dør i flommen. Det gir jeg ham delvis rett i. Han bruker setninger som: «Jeg vil la det regne til alt er borte» (s. 34) og «Alle tenkte på hjemmene sine, på hulene og redene, og på alle dem som ikke ble med i arken» (s. 39).

Inngående om kjemper. Det som likevel blir dominerende er den nye rammefortellingen Tindberg har konstruert. Han forteller inngående og detaljert om hvordan sterke kjemper vandrer omkring på jorda stjeler ­maten (s. 29). Disse kjempene står i ledtog med skinnkledde sinte menn som følger etter og truer familien til Noah på livet (s. 30-31).

Det hele kulminerer når vannet rekker helt opp til arken på fjellet: «Det sto tre kjemper der. De brølte rasende mot regnet, mot Gud og mot Noah, og så kastet de seg i vannet og svømte rett mot arken. Hele familien var samlet rundt Noah. Vesle Lea begynte å gråte» (s. 37).

Marerittmateriale. Selv om barn er ulike, vil ganske mange­ barn både på fire år og eldre ­begynne å gråte av slike ­beskrivelser. Min åtteåring ­ville protestert og sagt at hun ikke ville høre mer på den boka. ­Bibeluniverset Tindberg legger til i fortellingen om Noah overgår originalens nøkterne konstatering av at alt levende omkom, også menneskene (1.mos 7.21). Min vurdering er at utvidelsene er marerittmateriale. Fortellingen blir enda skumlere og fryktinngytende for barn.

Noe av det Tindberg og jeg ser ut til å være veldig enige om, er ­behovet for å snakke ordentlig med barn om «ondskap, overgrep og maktmisbruk», og han nevner spesielt at vi bør snakke med barn om flyktningestrømmen.

Men, så spør han retorisk om det nødvendigvis er «riktig å vise din fire år gamle datter et bilde av en død gutt på en strand i Hellas». Svaret er selvsagt nei.

Opprørte barn. Det som ­likevel er realiteten er at mange ­fireåringer allerede har kunnskap om at barn dør på flukt. NRK Supernytt har mange ­informative reportasjer om flyktninger, og barn på flukt. Bildene­ viser ­båter som nesten velter, barn som gråter og voksne som er fortvila. Dersom barn hadde hatt innflytelse i flyktningpolitikken, ville den blitt veldig liberal. Barn blir ekstremt moralsk opprørt av å høre om andre barn som lider.

I forordet skriver Tindberg at han forteller fortellingene slik han har fortalt dem til sine barn. Vi blir altså kjent med bibel­universet han selv har fått overlevert, og bringer videre. Det er mye som skurrer for Tindberg i gudsbildene han tror han er forpliktet på.

Ikke minst handler dette om Guds allmakt. «Har Gud alltid rett?» (s. 38). Tindberg kunne fått mye hjelp av å konsultere fagteologer og spesielt forskere på Bibelen. Da ville han sluppet å fremstille det som at barn i dag må be til den guden vi treffer i fortellingen om Noah (s. 40).

Allmennmenneskelig. De første elleve kapitlene i Bibelen handler om allmennmenneskelige erfaringer og grunnleggende forhold ved tilværelsen, som hvordan jorda ble til, menneskenes forhold til hverandre og Gud, hvorfor onde ting skjer og så videre. Ingen andre deler av Bibelen har så klare likheter med omverdenens litteratur som disse kapitlene (Stordalen 2007).

Som Sara Moss (2013) og Sören Dalevi (2007) etterlyser jeg en kobling mellom arbeid med bibeloversettelse og arbeid med barnebiblene. Det er et paradoks at så mange fagfolk arbeider med å oversette og tolke Bibelen når den utgis for voksne, og at dette arbeidet ikke brukes når det utgis bibelfortellinger for barn.

Referanser:

Dalevi, Sören (2007) Gud som haver barnen kär? Barnsyn, gudsbild och Jesusbild i Barnens bibel och Bibeln i berättelser och bilder. Stockholm, Verbum.

Moss, Sara S. A. (2013) Fra Biblia Hebraica Quinta til Barnas bibel – fem barnebiblers lesning av skapelsesberetningene i Genesis. Fordypningsoppgave i teologi. Universitetet i Oslo.

Stordalen,Terje (2007) «Urhistorien med skapelsesberetningen og edenfortellingen» trykket i: Kartveit, M, red. (2. opplag) Det gamle testamentet. Analyse av tekstar i utval, Samlaget, Oslo.