Hva er det som har skjedd når presidenten i verdens rikeste land systematisk sier at anerkjente medier serverer falske nyheter, samtidig som han selv synes å ha enkle og absolutte svar på kompliserte spørsmål? Hva er det som skjer i Norge når alle muslimer plutselig omtales som ytterliggående terrorister? Hva er det som skjer i klagestormen mot NRK når det påstås at muslimene har trengt ut kristne fra NRK fordi en nyhetsoppleser tidligere ikke fikk bære kors på TV, mens en muslimsk programleder får bære hijab? Hva er det som skjer når tiggere på gaten automatisk omtales som del av et kriminelt nettverk? Hva er det skjer når vår innvandringsminister påstår igjen og igjen at norske verdier er i fare?
Vi blir usikre og redde, og da vil vi forsvare oss. Frykt for det ukjente og fremmedfrykt er noe som ligger i oss, og som jeg ikke tror noen av oss kan si oss helt fri fra. Det gode, gamle, trygge Norge oppfattes ikke som trygt lenger. Vi kan prøve å overse det, se på Dagsrevyen og lese våre kjære og kjente papiraviser med ansvarlig redaktør. Men det hjelper jo ikke, for det nye har kommet. Det nye er der både i form av økende antall innvandrere, og som sprikende og forvirrende informasjon på sosiale medier. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til alt dette nye.
Hvis vi reagerer med frykt, vil vi automatisk holde det nye på avstand. Vi lager oss noen enkle «sannheter» som hjelper oss å holde det nye borte fra vår virkelighet. Hvis vi derimot innser at dette har kommet for å bli, kan vi velge å sette oss nærmere inn i det. Vi kan bli kjent med noen innvandrere og høre deres historier. Vi kan være aktiv på sosiale medier både for å se hva som rører seg der, og skape litt bedre balanse i debattene.
I de enkle og absolutte «sannhetene» vi omtalte innledningsvis er det noe som har blitt borte. Jeg synes det særlig gjelder innvandringsdebatten, nemlig nyansene og dilemmaene. Ja, noen av muslimene er radikale terrorister, men de utgjør et lite mindretall. Ja, korset ble nektet brukt ved nyhetsopplesning, men kunne vært brukt i et program ala «Faten tar valget». Ja, noen tiggere er med i kriminelle nettverk der pengene handler hos kyniske bakmenn, men det gjelder langt fra alle. Ja, det er enklere å ha klare absolutte svar på twitter, men det er bedre avveid og kvalitetssikret det vi hører og leser fra media som er forpliktet av vær varsom-plakaten.
Det er ikke vanskelig å gi klare svar. Det kan vi alle klare, selv om vi ikke har peil på hva vi snakker om. Ja, kanskje nettopp da. Det er mye mer krevende å gi velbegrunnede og nyanserte svar. Det krever egen trygghet og mot. For det ser ut som folk ikke lenger vil høre på for eller imot, på nyanser og dilemmaer. Nyhetene skal være kjappe, ufiltrerte og helst sensasjonelle hvis de skal nå gjennom og få oppmerksomhet. De nyanserte og velbegrunnede stemmene ser ut til å bli for svake, dessverre.
Jeg liker ikke det bildet jeg ser, og er redd for at dette virker fordummende og ikke minst sterkt polariserende. Hvis vi vil prøve å se nyansene, har vi et stort ansvar i å stille de rette spørsmålene for å avdekke de forenklede sannhetene; selv om vi blir ledd av. Et godt spørsmål kan være: «Hvordan vet du det?»