Vi kristne har en tendens til å frykte tvilen. Når den banker på døren trekker vi for gardinene og låser døren. Kanskje vi frykter at den skal overmanne troen og føre til at vi forlater den. Andre ganger forstår vi den som en prøvelse som vi må komme igjennom. Tvilen blir tolket som noe negativt, men er den virkelig det?
Jeg har i lengre tid hatt et problem med en negativ forståelse av tvil. Å sette tvilen opp mot troen virker kunstig konstruert. For kan en tvile uten å tro? Dersom en ser nærmere på hva tro og tvil er ser en at de deler noen egenskaper, hvor den mest sentrale er 'usikkerhet'. Samtidig må vi skille mellom ulike tros- og tvilsaspekter. Jeg tror at troen består av tre elementer, den eksistensielle troen, tiltroen og trofastheten. Likeledes har usikkerheten tre aspekter; eksistensiell tvil, mistillit og troløshet.
Det å anerkjenne usikkerheten omkring Guds eksistens er like mye et uttrykk for tro som tvil. For vi kan ikke 'vite' at Gud eksisterer, selv om vi har gode indisier og argumenter. Selv ikke de mest etablerte forskere vil kunne si at noe er utenfor enhver tvil. Som den berømte teologen Paul Tillich skriver; "A scientist who would say that a scientific theory is beyond doubt would at that moment cease to be scientific". Det å tvile er en del av det å tro, men en kan ta det enda lengre. Tvil er en forutsetning for å tro. Uten tvil er det ingen tro, men sikker viten. En slik forståelse kan både avvæpne tvilen og tilføre en ydmykhet til vår tro. Men hva er troen uten tillitt?
Å ha tiltro til noen kommer ikke av seg selv, men bygges over tid. Slik er det også med tillitten til Gud. Det å stole på Gud ofte det vanskeligste, kanskje fordi en sjeldent opplever å ha en levende relasjon til Gud. Han kan virke stum. Mitt forhold til Gud var preget av en opplevelse av distanse helt frem til jeg en dag lå på sykesengen og ikke kunne snakke. Jeg ble stille og Gud fikk slippe til. Sakte, men sikkert, vokste tillitten til Gud. Så om vi mister tillitten til Gud, så kan en liten ting (som stillhet) være med å gjenskape tillitt. Det tar meg videre til det siste punktet.
Å være tro mot noen handler både om ærlighet og trofasthet, og begge deler er viktige elementer i troen vår. En skal være ærlig mot både seg selv og andre, samtidig som vi skal være trofast. Den berømte forfatteren C.S. Lewis sier det slik; "Now Faith, in the sense in which I am here using the word, is the art of holding on to things your reason has once accepted, in spite of your changing moods". Selv om vi har en eksistensiell tro og har en voksende tillitt til Gud, så vil det komme dager hvor sikkerheten kan svinge. Da er trofastheten viktig.
Bare tenk på Thomas (som noe urettferdig blir kalt tvileren). Selv om han både hadde en eksistensiell tvil og en mistillit til det Jesus hadde sagt, så forble han trofast og holdt seg sammen med de andre disiplene. Og hva skjedde? Jesus viste seg og imøtekom de behovene som Thomas hadde oppgitt som nødvendige for å kunne tro.
Når vi så omtaler tvilen negativt, så er det kanskje i frykt for troløshet og mistillit. Men dersom vi ikke erkjenner at tvil er en nødvendighet av troen, så gjør vi som så alt for mange gjør i møte med kritiske innvendinger. Vi slukker lyset og låser døra. Men kanskje vi neste gang skal trekke fra gardinene, lukke opp døra og invitere tvilen inn i varmen, og ta samtalen med den over en kopp kaffe. For meg har det vært en utfordrende, men styrkende dialog som har lært meg å stole på Gud og være trofast mot Ham. Og om jeg innimellom skulle være «…troløs(e) så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv» (2.Tim. 2, 13).
