Troens tvil, mistillit og troløshet
«Det er ikke noe ideal å tvile, og det er ingen grunn til å fremelske tvil i seg selv. Men det finnes gode grunner til å snakke sant om hvordan vi opplever livet» fremmet Dagen i en lederartikkel (06.09.2016). Jeg er tvert uenig. Dette er en kjærlighetserklæring til tvilens trosuttrykk.
Vi kristne har en tendens til å frykte tvilen. Når den banker på døren trekker vi for gardinene og låser døren. Kanskje vi frykter at den skal overmanne troen og føre til at vi forlater den. Andre ganger forstår vi den som en prøvelse som vi må komme igjennom. Tvilen blir tolket som noe negativt, men er den virkelig det?
Jeg har i lengre tid hatt et problem med en negativ forståelse av tvil. Å sette tvilen opp mot troen virker kunstig konstruert. For kan en tvile uten å tro? Dersom en ser nærmere på hva tro og tvil er ser en at de deler noen egenskaper, hvor den mest sentrale er 'usikkerhet'. Samtidig må vi skille mellom ulike tros- og tvilsaspekter. Jeg tror at troen består av tre elementer, den eksistensielle troen, tiltroen og trofastheten. Likeledes har usikkerheten tre aspekter; eksistensiell tvil, mistillit og troløshet.
Det å anerkjenne usikkerheten omkring Guds eksistens er like mye et uttrykk for tro som tvil. For vi kan ikke 'vite' at Gud eksisterer, selv om vi har gode indisier og argumenter. Selv ikke de mest etablerte forskere vil kunne si at noe er utenfor enhver tvil. Som den berømte teologen Paul Tillich skriver; "A scientist who would say that a scientific theory is beyond doubt would at that moment cease to be scientific". Det å tvile er en del av det å tro, men en kan ta det enda lengre. Tvil er en forutsetning for å tro. Uten tvil er det ingen tro, men sikker viten. En slik forståelse kan både avvæpne tvilen og tilføre en ydmykhet til vår tro. Men hva er troen uten tillitt?
Bestill abonnement her
KJØP