Da Erna Solberg dannet regjering, ble hun den statsministeren som fjerna bistandsministeren. For første gang siden starten av 80-tallet har ikke Norge enn egen statsråd som har verdens fattigste og utviklingspolitikk som sitt hovedområde.
Hele bistands- og solidaritetsmiljøet advarte mot endringen Høyre og Frp regjeringa gjorde. Nå, fire år etter, kan man si at de har hatt rett. Det har vært foreslått bistandskutt, Norge er mindre til stede på områder vi tradisjonelt har vært sterke, og vi har fått en svakere stemme internasjonalt.
Løpende kriser. Det er ingen som betviler at Børge Brende arbeider hardt, men som utenriksminister vil det alltid være mange løpende kriser man må håndtere, og man vil i mindre grad ha tid og mulighet til å kunne ta nye politiske initiativer. Derfor har det tidligere vært viktig for Norge å ha en egen bistands- og utviklingsminister. I Norge har vi hatt mange sterke ministere som har spilt viktige roller i internasjonal politikk, som har satt agendaen i bistandspolitikken – og i freds- og forsoningsarbeidet; som for eksempel Erik Solheim og Hilde Frafjord Johnsen.
På en rekke områder trengs det lederskapet Norge kunne og burde tatt. Vi så det etter at Trump ble valgt til amerikansk president og bistandsministerne fra blant annet Belgia, Sverige og Danmark tok initiativ til en konferanse i Brussel for å møte konsekvensene av USAs store bistandskutt.
Diltet etter. Der Norge tidligere hadde gått foran, diltet vi nå etter. Også på klimaområdet har vi sett at Norge ikke lenger har lederskapet, tvert imot. Denne regjeringa har kuttet over én milliard til støtten til fornybar energi i utviklingsland. Dette er et område Norge har kunnskapen og kompetansen til virkelig å spille en rolle – og det er avgjørende for at verden skal møte klimakrisa samtidig som det er et økt behov for energi. Dette burde være noe av det første en ny bistands- og utviklingsminister burde ta tak i etter valget.
På internasjonale møter har Norge nå mistet en viktig stemme. Det er en stor forskjell på å sende en minister og på sende en statssekretær eller en fra embetsverket. Norge får rett og slett ikke sitte rundt bordet eller stå på talerlista på viktige møter, fordi vi ikke har en egen bistandsminister. En gjennomgang av Børge Brendes reiser viser at han har vært flere ganger i Washington DC enn på hele det afrikanske kontinentet til sammen. På topp ti-lista over Brendes reisemål er det utelukkende byer i Europa og USA. Alt sammen sikkert viktige reiser, men lista er illustrasjon på mangelen på en egen minister for utvikling.
Politisk styring. Norge har et bistandsbudsjett på nærmere 40 milliarder kroner. Penger som brukes på nødhjelp - og på langsiktig utviklingsarbeid. Vi bør være stolte av at Norge er et land som bidrar stort internasjonalt, men vi må alltid spørre oss selv om pengene brukes best mulig. Også derfor er det viktig med klar politisk styring og mer offentlig debatt. En så stor sektor trenger en egen minister som kan drive kontroll, skape debatt og sørge for at området styres best mulig.
Mangelen på egen minister gjør at det ikke er noen ved kongens bord som har som sin viktigste jobb å kjempe for verdens fattigste. Vi var mange som advarte mot Erna Solbergs og Siv Jensens grep da de sammen dannet regjering i 2013. Året etter kom dommen fra mange av de store bistandsorganisasjonene. De skrev: «Utenrikspolitikken og utviklingspolitikken skulle nå gå hånd i hånd. I praksis ser vi at det altfor ofte ender opp med at utviklingspolitikken går i skyggen». Avslutningen lød slik: «Det er på tide at Norge får en egen utviklingsminister».