Hva ønsker staten Israel – og verdenssamfunnet og det palestinske folket?

Selv om jeg er av dem som mener at okkupasjonen ikke startet i 1967, men i 1949, da Jordan tok makten over og året etter annekterte Vestbredden, er det i dag Israel som sitter på nøkkelen til en løsning. Videre, selv om det kan hevdes at palestinerne har spilt sine kort dårlig, er det Israel som i dag lar sjanse etter sjanse gå fra seg. Hva ønsker egentlig staten Israel?

I disse 50 årene har Israel kunnet ekspandere, bygge bosettinger og utvinne ressurser fra det som skulle bli den palestinske staten. Ekspansjonsprosjektet ble aldri endret som følge av Oslo-avtalen. Snarere har Osloavtalene medført okkupasjonen er blitt biligere, siden verdenssamfunnet reelt sett finansierer okkupasjonen. Hvor lenge verdenssamfunnet reelt sett ønsker dette er uvisst.

Staten Israel ønsker å være en jødisk og demokratisk stat. Alle institusjoner etablert av staten Israel – og noen som fantes fra før etableringen – gjør hva de kan for at Israels jødiske karakter skal bevares. Dette handler blant annet om at såkalte opptakskomiteer kan nekte at ikke-jøder flytter inn i jødiske nabolag eller tettsteder. Loven som regulerer slike opptakskomiteer kom i 2014.

Fortsatt er det måltall for hvor mange ikke-jøder som bør bo i Jerusalem og i enkelte deler av Galilea. I Jerusalem er tallet nå 40 prosent. Det er grunn til å minne om at det ikke er jeg som er opptatt av det etniske; det er det staten Israel som er.

Etter staten Israels forståelse finnes ikke en israelsk nasjon; nasjonen er jødisk, og alle jøder fra hvor som helst i verden har ikke bare en rett til å immigrere («stige opp», hebr.: aliyah), men en plikt til å bygge den jødiske staten, slik det er formulert i World Zionist Organisation – Jewish Agency (Status) Law fra 1952. Det er samtidig viktig å understreke at palestinere i staten Israel har politiske rettigheter til å danne partier, inneha verv og stemme ved valg.

For å sikre det jødiske preget for staten Israel er en tostatsløsning basert på 1967-grensene – med muligheter for justeringer – løsningen. Likevel: Israel har mer eller mindre kontinuerlig siden 1967 gjort de de kan for å undergrave denne løsningen. Staten Israel har ikke bare tillat bosettere; de har etablert store bosettinger. Nå er også de bosettingene som Israel tidligere regnet som formelt ulovlige – selv om infrastruktur ble besørget – blitt legalisert. Gjennom en lov fra 2017 med tilbakevirkende kraft har bosettere som tok seg til rette på palestinsk land og utøvde vold fått eiendomsrett.

Dette ekspansjonsprosjektet som staten Israel forserer vil undergrave sikkerheten for bosetterne selv og staten Israel. Sterkere antipatier mot staten Israel skaper hat- og voldsspiraler og svekker alle i Palestina og Israel som ønsker fred. Selv om det er rett at staten Israel har trukket tilbake bosettere fra Sinai og fra Gaza – og noen mindre bosettinger på Vestbredden – blir en tostatsløsning med to likestilte stater hindret som følge av bosettingsekspansjonen.

Likevel, i en periode med splittelse i det palestinske folket har palestinerne vist at de er i stand til å bygge institusjoner og styre seg selv. Det som har manglet har vært en vilje til å samle de ulike væpnede militsene under en felles kommandostruktur, slik Israeli Defence Forces ble bygd opp av den nyerklærte staten Israel sommeren 1948.

Palestinerne i Israel, på Vestbredden og i Gaza slutter i ulik grad opp om en tostatsløsning, i tillegg til noen andre elementer, som retur av 100.000 flyktninger. Undersøkelsen Palestinian-Israeli Pulse fra februar 2017 viste at 88 prosent av «israelske arabere» (1,6 millioner) støtter dette, mot bare 46 prosent av palestinere på Gaza (1,8 millioner) og 40 prosent av palestinerne på Vestbredden (2,8 millioner). Blant jøder var oppslutningen 41 prosent, mens støtten blant jødiske bosettere var 16 prosent.

Undersøkelsen Peace Index fra april 2017 bekrefter at palestinere i Israel slutter opp om en tostatsløsning. Videre, selv om bare 21 prosent er «stolt over å være israeler» og 33 opplever seg «å være en del av staten», er palestinerne i Israel mer fornøyde med det staten har oppnådd sammenlignet med jødiske respondenter. Dette viser at uansett hva som til slutt blir utfallet på konflikten, vil det å spille på lag med palestinere i Israel være viktig.

En enstatsløsning, som kan ta form av en føderasjon, må vurderes siden tostatsløsningen feiler. Også her er oppslutningen størst blant palestinere i Israel: 56 prosent. Så få som 36 prosent av palestinere i okkupert Palestina støtter en enstatsløsning. Støtten blant israelske jøder er bare 19 prosent, med 26 prosent blant jødiske bosettere. At oppslutningen om en enstatsløsning er lav blant israelske jøder er ikke overraskende, siden mange hevder at det med en slik løsning ikke lenger blir mulig å kalle staten jødisk. Andre vil si at en stat kan være bi-nasjonal, altså både jødisk og palestinsk, men dette vil kreve nye lover og en ny statsvisjon.

Mest overraskende er det at så få palestinere støtter en enstatsløsning. Dette kan skyldes at de ikke ser dette som realistisk, gitt holdningen i Israel, og at de frykter å bli annenrangs borgere. Likevel – siden også en tostatsløsning har liten oppslutning: Det er rimelig å spørre hva palestinerne i okkupert Palestina faktisk ser for seg som en politisk løsning.

(Først publisert i Dagen 6. juni 2017)