Hvem vet vel hvorfor vi har fri i pinsen? sukker de som bekymrer seg for synkende kunnskap om kristendommen. Mens irriterte venner i universitetssystemet melder om studenter som aldri har hørt om reformasjonen. Jeg deler bekymringen og irritasjonen. Riktignok har jeg aldri vært noe jeg synes fortjener å kalles kristen, men allmenndannelse er viktig. Om man ikke kan litt om kristendommen, er det mye ved Norge, nordmenn og norsk språk man ikke forstår.
Dette er også et vanlig argument blant dem som vil ha KRLE-faget. Tanken er at økt kunnskap om kristendommen skal motvirke det Ap-politiker Hadia Tajik kalte «religiøs analfabetisme». Spørsmålet er om hun har rett.
Religiøst sveiseblind
I februar satt Frps Christian Tybring-Gjedde seg foran Facebook, skrudde på caps lock og skrev om «VERDIKAPITULASJON». Han hadde funnet et bilde av Kristin Halvorsen på tur Pakistan, omgitt av en gruppe lokale menn og kvinner, mens hun «ber en bønn på islamsk vis». Deretter kom de vanlige insinuasjonene om skumle muslimer.
Men bildet viste neppe en eneste muslim. Derimot var det som en lærebokillustrasjon av sikhismen, siden mennene hadde sikhenes karakteristiske skjegg og turban. Ei heller var bildet tatt i Pakistan, siden sikhismens helligste (og et av Indias mest berømte) bygg Det gylne tempel var lett gjenkjennelig i bakgrunnen.
Det er pinlig nok når den jevne nordmann ikke klarer å skille to verdens-religioner (eller land) fra hverandre, men Tybring-Gjedde er ikke noen jevn nordmann. Han er 2. nestleder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité, og skal hjelpe vår nasjon å navigere i verden.
Dette, folkens, er religiøs analfabetisme – på sitt mest prekære. Er en ekstra K riktig botemiddel? Tillat meg å tvile.
Dugnad
Jeg har et annet forslag: La oss som er bekymret og irritert over religiøs analfabetisme ha en dugnad. La oss, i folkeopplysningens navn, jobbe for å gjøre norske borgere religiøst lesekyndige. La dem bli nordmenn som har hørt om reformasjonen, vet hvorfor vi feirer pinse (og noen kristne kaller seg venner av denne), og som kan skille en muslim fra en sikh.
Jeg er i gang allerede, siden en del av jobben min jo er å øke kunnskap om livssynshumanismen. På fritiden er jeg med på å arrangere foredrag om religiøse fenomener utenom allfarvei (sist om sufismen). Jeg har også skrevet bok om kristent trosmangfold i Norge og er på en tilsynelatende evig bokturné for min siste livssynsbok, skrevet med min venn presten Stian Kilde Aarebrot.
Egne K-sentra
Mange er med på dugnaden. For de som er bekymret for at deres barn (eller de selv) ikke lærer nok om kristendom i skolen, kan jeg røpe at det over det ganske land finnes egne bygninger der man kan lære om kristen tro og praksis. Bygningene har fri adgang, de er åpne i helgene, og best av alt: de har gratis adgang (men legge gjerne igjen litt kollekt).
Dersom du er kristen og går jevnlig til gudstjeneste allerede, synes du kanskje at jeg er flåsete nå. Men når besøkte du sist en kirke eller bedehus utenfor din egen menighet eller tradisjon? Har du vært på læstadiansk forsamling, hørt ortodokse prester synge vespere eller bedt stille bønn med kvekere?
Og hvis svaret er nei, hvorfor ikke?
Norge har også synagoger, moskeer, templer og gurdwaraer som er like gjestfrie som kirkene, men kan ha utfordringer med kapasitet, språk og annet. Derfor kan det være god kutyme å sjekke på forhånd om det passer at man kommer (spesielt dersom gudshuset serverer mat).
Religion i praksis
Jeg har ennå til gode å ha en mindre enn trivelig opplevelse i et gudshus i Norge. Her kan man bekjempe sin egen og sin families religiøse analfabetisme ved å oppleve religion i praksis. Og få samtaler om tro og livssyn blir bedre enn de man har etter å ha opplevd noe sammen.
Til sist, med fare for å bryte tekstreklameplakaten, vil jeg gjerne tipse om at ditt lokallag i Human-Etisk Forbund arrangerer åpne møter de også.
Først publisert i spalten Livssyn, Vårt Land 5. mai 2017.