I kveld vil mange av oss sitte ut i de små timer og fortelle om utgangen fra Egypt. Denne historien symboliserer mange viktige aspekter ved jødedommen: Starten av det jødiske fellesskapet og overgangen fra avgudene i Egypt til troen på den ene Gud. Blant det mest kjente er at man markerer overgangen fra slaveri til frihet.
I tillegg til feiringen av sederaften, med matza, det usyrete brødet, og fortellingen om utgangen fra Egypt, er pesach preget av veldig mange regler og forbud. Det gjør feiringen utfordrende. Man må forberede seg i flere uker på forhånd.
Regler og utfordringer er kanskje ikke det første vi tenker på når vi hører om en frihetsfeiring. På mange måter kan det nesten føles som et nytt slaveri, ikke minst fordi det er veldig mye jobb. Kunne man ikke feiret ved å slappe av, lene seg tilbake og nyte friheten?
Frihet til tjeneste
Israelittene mottok Toraen i ørkenen, ikke lenge etter at de kom ut av Egypt. Den er som et sett med forpliktende regler, som begrenser og regulerer en. I tillegg forteller Toraen at man ikke skal ha egypterne, men Gud som herre. Man går altså fra tjeneste og slaveri for egypterne til tjeneste for Gud. Er det friheten vi markerer?
Mange jødiske fortolkere har forklart begrepet frihet med å gå inn i et nytt regelverk. Friheten vi markerer er ikke noen ferie. Vi feirer ikke friheten til å kunne gjøre hva vi vil, men frihet fra den verdenen Egypt stod for. Det var en verden der herrene hegnet om sin egen makt, en verden der de svake i samfunnet skulle forbli de svakeste, og utnyttes, nettopp fordi de var de svakest.
Den nye måten å leve på setter ikke det å ha makt over hverandre som det høyeste. I stedet verdsetter den friheten til å være en del av et åpent samfunn, et samfunn som har verdier og etikk på dagsorden. Den verdsetter et samfunn som beskytter de svakeste, et lovverk som beskytter troen uten tvang.
Inspirasjon
På den måten kan vi si at vi pesach markerer friheten til å utøve sin tro i tanke og i handling. Det var nettopp dette Moses flere ganger sa til Farao: «La folket mitt dra, så de kan tjene meg».
Opplevelsen av pesach, og kampen for friheten til å tro og si det man vil, har vært veldig sentral i jødisk selvforståelse. I mange år, i mange land, var jøder underlagt lover som fratok dem visse rettigheter. De aksepterte likevel å leve som undertrykte, bare de fikk følge sin religion og sine tradisjoner. Dersom dette ikke var mulig, vandret de videre fra land til land, til et nytt sted der de kunne fortsette å leve som bokens folk.
Historien om utgangen fra Egypt har vært en inspirasjon, også for andre enn jøder. Den har vært et symbol for rettigheter til de svakeste i samfunnet. Også Toraens lover har vært en kilde til inspirasjon. De beskytter ikke de som har makt, og skaffer seg enda mer, men de svake. Slik symboliserer Toraen rettigheter og verdier som et samfunn trenger, og har inspirert lovverket i mange forskjellige land. I dag står ytringsfrihet og religionsfrihet sentralt i mange deler av verden, det gjør at denne friheten kan gis videre til mange forskjellige folkeslag.
Ingen selvfølge
Akkurat nå ser vi dessverre en negativ utvikling i verden. Verdensmakter kjemper mot hverandre, ikke for verdiene sine, men for makt og herredømme. I land der man tidligere hadde ytrings- og religionsfrihet, dempes dette ned. Man går mot diktatur. Derfor er det enda viktigere å kjempe sammen for en verden med frihet til å tale og tro.
Når vi i kveld vil komme sammen for å feire pesach, kommer vi til å være takknemlige for at vi her i Norge, og mange andre steder i verden, har denne friheten i langt større grad enn jøder har hatt den gjennom historien.
Selv om vi er født i frihet, så tar vi ikke friheten som en selvfølge. Vi kommer til å tenke på andre jøder – men også på andre folkeslag, spesielt det syriske folk – som lever i vanskelige tider nå.