Jeg er neppe den eneste tenåringsforelderen som har hørt ordene i tittelen, i samtaler om tro. Prosessen kan være smertefull for begge parter. Særlig siden den ofte sammenfaller med den helt naturlige og nødvendige løsrivelsen fra foreldrene.
«Lær den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den selv når han blir gammel.» (Salomos ordspråk 22,6).
Sånn går det ikke alltid. Hva gjør vi da?
Steining?
Jeg har hørt mange foreldre si at de ikke ønsker å påvirke sine barns tro. Komikeren Zahid Ali skrev en populær kronikk for en tid tilbake der han friskt påsto at religiøs indoktrinering av barn, som han kalte det, var steining av fornuften. Barna må få velge selv, er mantraet.
Men det er feilslått å tro at vi kan la være. Påvirket blir de uansett. Eksemplets makt er, som vi vet, stor. Dessuten, hvis barna på et tidspunkt skal velge selv, så må de jo ha noe å velge mellom. Men hvor mange foreldre setter seg inn i tro- og livssynsmangfoldet med den hensikt å tilby barna sine et objektivt valg? Det er nærmest umulig, i tidsklemma mellom fotballtreninga og FAU-møtene, hytteturene og fredagstacoen.
For de av oss som er aktive og engasjerte i en eller annen trosretning, så er det å oppdra barna ifølge vår egen overbevisning like naturlig som å pusse tennene deres, sørge for ullundertøy, og at de går på skolen. Det betyr faktisk ikke at vi tvinger dem til tro, eller fratar dem muligheten til å velge selv.
Etter norsk lov, kan barna selv velge livssyn når de fyller 15, og erfaringsmessig er dette omtrent den tiden da de for alvor stiller seg de store spørsmålene. Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Finnes det et liv etter døden? Finnes det et meningsfylt liv før døden?
Forskjellige
Så hvordan besvarer vi spørsmålene, dersom vi er så heldige at de faktisk spør oss? Hvordan håndterer vi tvilen som oppstår? Hvordan takler vi at de trekker seg unna, kanskje ikke bare oss, men også alt vi tror på og står for?
Nettopp fordi barn og ungdom er så forskjellige, finnes det ingen enkle svar.
Jeg har alltid vært fascinert av hvor forskjellige søsken kan være. Selv om de er oppvokst med de samme foreldrene, den samme oppdragelsen og de samme verdiene, blir resultatet ofte utrolig variert. For noen er minste motstands vei bare å bli værende i foreldrenes tro og miljø, mens andre må teste ut alle mulige og umulige grenser.
Enkelte grubler og diskuterer, mens noen ikke sier noe som helst, og sklir unna alle anledninger til å ta et standpunkt om personlig engasjement. Det ville være feil å behandle alle likt, nettopp fordi de er så forskjellige.
Mine råd
Likevel, her kommer mine beste erfaringsbaserte tips til troende tenåringsforeldre:
1. «Namasté» er ikke bare noe man sier på slutten av yogatimen. Det betyr noe slikt som «jeg hilser det guddommelige i deg». Klarer vi å se dem som de guddommelige vesenene de er, er mye gjort.
2. Vårt ansvar er å skape trygghet, også trygghet til å yte motstand. Det krever at vi står støtt selv, uten å opptre som skråsikre besserwissere.
3. Vi har to ører, men bare en munn. Det er ikke tilfeldig. La dem snakke. Hvis de ikke snakker, så gi dem mat. Det er utrolig hvor mye som kommer fram over pizza midt på natten!
4. Kjærlighet staves T-I-D. Men tid sammen med tenåringer og unge voksne barn skjer ikke av seg selv. Etter de intense barneårene kan det være fristende å nyte roen når de etter hvert trekker ut og vekk. Det kan likevel være lurt å skape rom for å gjøre lystbetonte ting sammen.
5. Unngå skyttergraven. De forkaster kanskje troen vår og verdiene våre, men de forkaster faktisk ikke oss. Vi trenger ikke ta det personlig.
Et av mine store kvinnelige forbilder, Marjorie Pay Hinckley sa det enkelt: Bare redd forholdet! Gjør aldri et problem som skal løses, til noe viktigere enn en person som skal elskes. Så enkelt, og så vanskelig.
Først publisert i spalten Fra sidelinjen, Vårt Land, 3. april 2017.