Ordene i møte med staten Israel

Jeg forventet ikke at leder i Palestinakomiteen, Kathrine Jensen, og sekretariatsleder i Samarbeidsråd for tros- og livssynssamfunn, Anne Sender, skulle bli enige da de møttes til debatt om innreiseforbud på Dagsnytt 18 (7. februar). Likevel: Jensens ordvalg gjør at Sender presses til å innta motsatte standpunkter.

Begrepsbruken fremmer unødig­ polarisering. Etter å vise motsetningene vil jeg presentere­ ­alternative måter å omtale Israels­ politikk på.

Mer religiøs sionisme

Jensen­ brukte ordene rasistisk og etnisk rensning. Hun brukte ikke ­ordet apartheid, som er vanlig for å omtale Israels politikk. Jensen understreket også at Israel ikke er en jødisk stat, men en sionistisk stat.

Sender reagerte mot å likestille sionisme med rasisme, siden sionismen oppsto som nasjonal ­bevegelse samtidig som andre nasjonale bevegelser i Europa. Det nasjonale prosjektet var imidlertid knyttet til et område hvor det på denne tiden bodde relativt få jøder. Hun forklarte også at sionismen er blitt langt mer religiøs etter hvert, og omtalte dette som et kjempeproblem. Jeg støtter denne forståelsen.

Sender sa at fordrivingen av palestinerne i 1948 «skjedde i kampens hete … på samme måte som de arabiske landene kastet ut 800.000 jøder.» Det er ingen tvil om at den økende utryggheten mange jøder opplevde i mange­ araberstater – som svar på etableringen av staten Israel­ – er reell. Likevel skjedde ikke utreisen fra araberstatene «på samme måte», og det var Israels­ politiske strategi å hente flest mulig jøder til Israel. Disse overtok palestinernes hjem.

Nishul

Det engelske ordet «dispossession» betyr både eien­domstap og fordriving. På hebraisk er ordet nishul. Denne politikken kjennetegner staten Israels møte med palestinerne.

Vi må skille mellom staten ­Israel og okkupert Palestina. Anslagsvis 24 prosent av Israels befolkning er palestinere, omtalt som israelske arabere. Disse har politiske rettigheter, til å stifte partier, inneha verv og stemme ved valg. Derimot er det diskriminering innenfor sivile rettigheter, eksempelvis knyttet til sikkerhet for eiendom, økonomiske rettigheter, som at visse typer yrker er forbeholdt dem med avtjent verneplikt, og sosiale­ rettigheter, konkret under­investeringer i skole og manglende tilrettelegging for boliger i visse områder.

Etnokrati

Dette gir grunnlag for å omtale Israel ikke bare som et demokrati – noe staten formelt sett er – men også et etnokrati, altså styre ved å gi fordeler til en gitt gruppe.

I de okkuperte områdene er det et brutalt okkupasjonsregime­ med omfattende bevegelses­begrensinger som i liten grad har noen sikkerhetsfunksjon. Videre blir barn arrestert etter svært svake vitneutsagn, og der mange presses i avhør til å bli angivere. Bosetningene – som staten­ Israel nå erklærer som lovlige – huser både ideologiske­ og ikke-ideologiske bosettere, men rapporter om bosetternes vold og drap rapporteres sjeldnere i vestlige medier enn palestinsk vold. Bosettingene innebærer at to ulike samfunnssystemer og infrastrukturer eksisterer i okkupert Palestina.

Hafrada

Det hebraiske ordet­ for separasjon er hafrada. Staten­ Israel har to offisielle navn på barrieren – noen steder mur, andre steder gjerde – som i stor grad er plassert på land verdenssamfunnet regner som ­palestinsk: separasjons­barrieren og sikkerhetsbarrieren. Staten Israel erkjenner altså at separasjon er en ønsket og villet ­politikk. Staten Israel, som oppsto som et bosetterkolonialt prosjekt, fortsetter på Vestbredden å være nettopp det.

Ordene fordriving, etnokrati og separasjon kjennetegner staten Israels møte med palestinerne.­ Kanskje kan disse bidra til en bedre samtale for å utvikle brede strategier for å utfordre staten Israel?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.02.2017