Med påholden penn fra visse miljøer på Stortinget politianmeldte Oslo Fylkesmannsembete den katolske biskopen i Oslo for angivelig bedrageri av svimlende 40 millioner kroner. Det var gigantiske proporsjoner over den anmeldelsen. Til sammenligning er det noe direkte puslete over den tiltalebeslutningen som Oslo Statsadvokatembede denne uken sendte ut pressemelding om.
For: Påtalemyndigheten har «under tvil» bestemt seg for å begrense bedrageri-anklagen til «minst» to millioner kroner, heter det i pressemeldingen. Og tvilen begrunnes av statsadvokatens folk med at «det er krevende å fastslå med tilstrekkelig sikkerhet hvor mye statsstøtte OKB uriktig har mottatt».
Faktum er jo at katolikkene i årevis har fått mange millioner kroner for lite.
Det er et ganske gigantiske gap mellom det opprinnelige kjempe-bedrageriet og dette puslete rest-bedrageriet. Saken begynner å ligne på en lydanlegg-operatør som skrur volumknappen sine ned fra max-tallet på 10 til puslete 0,5.
Lydoperatører som skrur volumknappen sin så dramatisk nedover, har dessuten ofte en annen endestasjon i sikte. Når mini-volumet har skapt tilvenning, kommer operatør-hånden tilbake til kontroll-bordet og trykker på av-knappen.
Det spørs om ikke det er en tilsvarende bevegelse statsadvokatens pressemelding har til formål å kamuflere. For min del har jeg mistanke om det.
Mistanken min beror på at jeg tror juristene omsider har oppdaget at bedrageri-anklagen ikke tåler møtet med paragraf ni i Lov om trudomssamfunn. Det er en lov som påtale-jurister flest sannsynligvis aldri leser og aldri ofrer en tanke. Men som påtale-ansvarlig i dette tilfellet faktisk ble tvunget til å slå opp og begynne å ta i betraktning.
I paragraf 9 står det med rene ord at det er det enkelte trossamfunnet selv som bestemmer over inn- og utmeldings-reglene sine. Punktum.
Derfor har ikke statsadvokaten juridisk hjemmel for å regne det som bedrageri å se bort fra kravet om «aktiv innmelding» (som det nettopp ikke heter i lovens faktiske ordlyd).
Det er dessuten kommet opplysninger på bordet som viser at selveste kirkedepartementet i årevis har håndtert medlemsskapstall for nordiske folkekirke-medlemmer bosatt i Norge – på samme måten som Oslo Katolske bispedømme.
Oslo Fylkesmannsembede kommer nok ikke til å gå til bedrageri-anmeldelse mot kirkedepartementet.
Derfor tillater jeg meg å anta at pressemeldingen denne uke er en en totrinns-rakett.
Først henlegger man 95 prosent av bedrageribeskyldningene og gir Oslo Katolske Bispestol frist til 19. desember med å ta stilling til rest-beskyldningen. Og siden Oslo Katolske Bispestol vet at det ikke foreligger noe bedrageri i staffelovens forstand, kommer man den 19. desember sikkert til å nekte å godta statsadvokatens forelegg.
Slik vinne Oslo statsadvokatembede tid før de kommer til rakettens trinn to og henlegger også det puslete rest-bedrageriet.
Statsadvokaten berger på den måten ansikt både på vegne av Oslo Fylkesmannsembede og enda mer på vegne av de miljøene på Stortinget som dummet seg ut ved å tvinge fylkesmannen til å gå til den misforstått bedrageri-anmeldelsen.
PS Dette innlegget betyr fremdeles ikke at jeg av teologisk overbevisning er blitt katolikk. Men i denne saken støtter jeg biskop Eidsvig og Oslo Katolske Bispedømme, blant annet fordi jeg mener de har solid ryggdekning i Lov om Trudomssamfunn, paragraf ni.