Blir mirakelkristendommen troens nye front?

Om noen uker vil den afrikanske mirakelpredikanten Supresa Sithole tale til en stor mengde tilhørere ved den lutherske Oasebevegelsens stevne i Fredrikstad. Denne forkynneren har ifølge egne og andres vitnesbyrd oppvakt åtte personer fra døden i Jesu navn. De begeistrede bekreftelsene er tilgjengelig på Youtube. Er det grunn til å frykte at det norske kristenfolk (og borgere som idealiserer flerkulturelle tradisjoner og ytringsformer) nå også vil akseptere såkalte dødeoppvekkelser og andre ekstreme religiøse handlinger i mangfoldets og toleransens navn?

Reaksjonene på uverdige hendelser var sterke både i kirke og samfunn da flere statkirkeprester ble stilt til ansvar for utdrivelse av demoner i 1978, under den såkalte Os-saken. Da var både teologer og psykiatere i harnisk, med solid dekning av pressen. Det man ikke festet seg ved var at de irettesatte prester og deres tilhengere rodde seg trygt i land fra uværet, og fant veier til nye evangeliske miljøer hvor deres ildfulle åndelighet bidro til endringer. De omtalte "nådegavene" i Det nye testamente fikk nå en status som inntil den tid hadde vært pinsebevegelsens suksessfaktor. Når pinsepastor Aril Edvardsen kunne samle skarer til stevner i Sarons dal, hvorfor kunne ikke like åndsfylte lutheranere skape en oase med de samme virkemidler? Og det første Oasestevnet ble arrangert i Kristiansand i 1980, i et geografisk og religiøst territorium hvor Aril Edvardsen i Kvinesdal hadde beredt grunnen. Her var det mye å lære for troende som bekymret seg for stadig tommere kirkebenker. Og det vokste nå frem et nettverk av trosmenigheter og karismatiske grupper, i hovedsak basert på amerikanske mirakelpredikanters eksempel og innflytelse. Blant disse var Oase som i sommer plasserer en evangelisk dødeoppvekker på toppen av en talerliste i en luthersk massemønstring i Norge.

Selvsagt er verden ikke den samme fra tiår til tiår. Endring er en naturlig prosess, som finner sted i de fleste sosiale fellesskap. Men er denne utvikling også en avvikling? Avvikling av verdier som nettopp burde stå sentralt i organiserte livssyn? Etter min meninng: Ja. Vi er nå blitt kjent med alvorlige krenkelser av barn i flere kristne miljøer, også lutherske. Det gjelder press om å bli «frelst» i skolealder, til å fremsi profetier og helbrede syke. Den trauste misjonsorganisasjonen Normisjon, med sine 70.000 lutherske medlemmer og tilknytning til Den norske kirke, driver også IMI-kirken i Stavanger hvor barn ned til 13 år er blitt brukt som helbredere og gatemisjonærer.