Verdidebatt

Åndelig autoritet i Kristent Fellesskap

Denne debatten handler om hvilken autoritet man som kristen leder har, og hvordan man forvalter denne. Hvorfor bærer det galt avsted iblant?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har fulgt med på "Frelst" og den påfølgende debatten med stor interesse. Jeg har vært innom flere av miljøene som står i søkelyset, og var aktiv i karismatiske menigheter og organisasjoner fra jeg var 15 til jeg ble 30, ca. Jeg oppsøkte selv disse miljøene, familien min var i Den norske Kirke. En del av det som blir beskrevet kjenner jeg godt igjen, og det er fint å se kristne ledere fra flere sammenhenger delta i debatten og ta sin del av ansvaret. For dette handler ikke om Jesus Revolution, Sentermenigheten eller Pinsebevegelsen. Den handler om en fare man skal være oppmerksom på, kanskje særlig karismatiske, frikirkelige sammenhenger. Det handler om hvilken autoritet man som kristen leder har, og hvordan man forvalter denne. Hvorfor bærer det galt avsted iblant?

Den siste uken har jeg snakket med et 20-talls tidligere medlemmer i Kristent Fellesskap i Bergen. De fleste var med på begynnelsen av 2000-tallet, noen fra lenge før det, og noen var medlemmer inntil nylig. Av ulike grunner vil de ikke stå frem offentlig, men de deler i hovedsak min opplevelse og takker meg for at jeg vil skrive om det.

"Kristent Fellesskap er en frikirkelig bevegelse som startet i Norge på 1980-tallet, og er også navnet på de fleste lokalmenigheter tilknyttet det apostoliske arbeidet Kristent Nettverk. (...) Bevegelsen har nært slektskap og samarbeid med Ministries Without Borders, som arbeider i blant annet Storbritannia, USA, Canada og India."
http://kristent-nettverk.no/om-oss/

På slutten av 90-tallet vokste denne menigheten mye, særlig ungdomsarbeidet, som opplevde en stor vekst etter at Jesus Revolution (!) var i byen i 1998, tror jeg det var. Vi vokste fra en ungdomsgjeng på ca. 30 til 2-300 på få år. Vi var ca. 30 unge voksne, rundt 20 år,  som plutselig fikk ansvar for å trene opp og lede 200 nye ungdommer, og det var veldig mye aktivitet i noen år. Det var en på mange måter fin tid der mange av oss fikk utfoldet oss kreativt, ble sett og gitt ansvar, og mye bra skjedde. Den ble fremhevet av kirkevekstforskere som et bra eksempel og en sunn menighet.  Men i dag er de fleste av den generasjonen som var aktive i den perioden ikke lenger med i menigheten, mange er ikke med i noen menighet, og en del er ikke lenger kristne. Mange har brukt årevis på å bearbeide det de opplevde, flere med hjelp av psykolog. Hva skjedde?

Et viktig grunnlag for Kristent Fellesskap er en tro på apostler og profeter, som Gud har kalt, utvalgt og utrustet for å bygge menigheten, sammen med evangelister, hyrder og lærere (de såkalte tjenestegavene).
Det ble undervist mye om åndelig autoritet (Watchman Nees bok var populær), og de som var ledere hadde veldig stor autoritet. Det står fortsatt i visjonen for Kristent Nettverk at man skal lyde lederne på samme måte som man lyder Gud: "Det er trygt og godt å underordne seg ledere som under Gud selv."
http://kristent-nettverk.no/visjon-oppdrag-verdier/

Lederne var ansett for å ha åpenbaring fra Gud og å være salvet og utrustet til å lede andre. De hadde åpenbaring om den rette måten å tolke Bibelen på. Deres lære var derfor uangripelig og å stille spørsmål ved denne ble sett på som å tvile på Guds ord. I dag reagerer jeg på at det står om Guds ord: "Vi søker i Guds ord for å finne svar, og vi underordner oss Ordet og den apostoliske læren." Da mener de altså nåtidens apostler, ikke bare de i NT. Og ikke skriften alene.

Denne læren var veldig bokstavtro, men man var også opptatt av en del ytre detaljer. Unge menn ble bedt om å klippe håret om det ble for langt, piercing eller tatovering ble ikke godtatt, og man kunne oppleve å bli bedt om å fjerne en nesering. Og så
var det veldig viktig for noen av lederne at kvinnene dekket til hodet mens de bad eller profeterte offentlig. Jeg husker en gang da han som hadde åndelig overoppsyn med menigheten, fra Storbrittania, en gang på et møte sa at dersom kvinnene ikke hadde hodedekke, kunne de like godt la være å be. Akkurat dette punktet ble faktisk diskutert mye da mange ikke følte seg overbevist om at dette var viktig for Gud.  Det ble vanskelig for mange.

Det ble forkynt mye om åndelig autoritet og lydighet, og opprør kom fra Satan. Som medlem ble man oppmuntret til å søke ledernes råd og velsignelse når det kom til viktige livsvalg. Det var viktig å få deres velsignelse før man fikk seg kjæreste, begynte på en utdannelse eller bibelskole, byttet jobb eller flyttet. Jeg hørte flere ganger at "jeg aldri hadde turt å gjøre noe uten ledernes velsignelse". Om lederne hadde en annen oppfatning enn deg om hva Gud ledet deg til, var det best å stole på dem. Det var direkte farlig å gå mot deres råd. Dette opplevdes for mange som veldig vanskelig. Man begynte å stille spørsmål ved om man selv ikke hørte fra Gud, om det ikke stemte med det lederne mente. Og om man likevel valgte å følge sitt eget hjerte og gå imot deres anbefaling kunne det føre til skyldfølelse og angst. En ung jente dro på en annen bibelskole enn menighetens egen, mot anbefalingen fra lederne. Hun fulgte sitt eget hjerte, men slet med angst over at hun hadde vært ulydig mot lederne i mange år. Hun begynte å tvile på sin egen evne til å høre fra Gud og til å ta egne valg i livet.

Når det gjaldt det å finne seg en kjæreste var det best at det var en "moden kristen", det vil si en med en høy stjerne i menigheten. Det var risikabelt å finne noen utenfor menigheten. Helst skulle man vite at man ville gifte seg når man ble sammen, kunne man få inntrykk av, og det var farlig å bruke for mye tid alene sammen. Man kunne jo bli fristet. Et par ble sterkt rådet til å gifte seg før de dro på ferie sammen, så ikke noe usømmelig skulle skje. De er ikke gift lengre...

Når det gjaldt bibelskole så var det som oftest kun deres egen som ble anbefalt, da andre skoler ikke har den samme åpenbaring og derfor ikke underviser den rette lære. Selv gikk jeg der året etter jeg begynte i menigheten. Der stilte jeg i begynnelsen mange spørsmål, men lærte etterhvert hva lærere ville høre og tilpasset meg til det. De underviser menighetens lære og har egenproduserte lærebøker. Noe jeg i ettertid har tenkt på er en karakter som vi fikk på slutten av året,
den het "Åndelig modenhet" og skulle reflektere utvikling og vekst gjennom året. For de som fikk dårlig karakter her skapte det usikkerhet om deres egen tro og hengivelse. Hvorfor hadde de ikke vokst mer i modenhet?

Da kan man jo spørre hvordan åndelig modenhet ble definert. Det handlet mye om å ha tilegnet seg menighetens lære uten for mye skepsis, og å være lydig mot lederne og tjenestegjøre i menigheten. Å være uenig med noe lederne underviste ble sett på som umodenhet. Man trengte åpenbaring, helt enkelt, og å underkaste seg lederne. Å tjene i menigheten med frivillig arbeid ble også sett på som modenhet. Jeg  hadde konstant dårlig samvittighet for ar jeg ikke var en bedre kristen, mer hengiven, mer lydhørt til Den Hellige Ånd, mer lydig. Å være opprørsk var noe av det verste man kunne være, og mine spørsmål kunne bli oppfattet sånn. A Jeg bad om å få disippeltrening siden jeg følte at jeg trengte det, og ble da satt til å vaske hjemme hos noen i menigheten. Jeg var gratis vaskehjelp i flere år, for to ulike familier. Det fremstår i dag som absurd for meg.

Profetiske ord og kunnskapsord var vanlige på møter i menigheten. Da talte de som om Gud selv talte inn i menneskers liv, og mye ble sagt høyt fra talerstolen, innledet med ordene "Så sier Herren...". Det var nok i god mening, men også slike ord kan bli til et press og skape dårlig samvittighet om man ikke oppfyller dem. Profetier om vekkelse og helbredelse var veldig vanlig, og mange ble skuffet gang på gang når ikke noe skjedde. Det å være syk kunne være en belastning, da man stadig ble bedt for og skulle da selv tro på at det kom til å skje en helbredelse. Selv var jeg i behandling for depresjon store deler av min tid i menigheten, og det var ikke lett da man fikk beskjed om å takke og prise Gud under alle forhold. Man skulle være glad, og det var vanskelig å være åpen om depresjonen for meg. Det hendte jeg droppet gruppen da jeg ikke hadde noen positivt å komme med. Det ble også en stor skuffelse for mange da vi begynte å måtte begrave medlemmer som hadde blitt lovet helbredelse i profetiske ord. Det var vanskelig å forholde seg til for mange, men særlig de nærmeste pårørende så klart.

Det var høye forventninger til medlemmene. Det var veldig stor aktivetet og det var vanskelig å få tid og overskudd til et liv utenfor menigheten, men det var også oppmuntret, for man skulle jo vinne mennesker og helst ta dem med i menigheten. Kravene ble for høye for en del, meg selv inkludert. Årevis med dårlig samvittighet, der man setter seg selv til side for å blidgjøre andre mennesker og leve opp til deres forventinger, er uholdbart i lengden. Man mister evnen til å tenke selv når det ikke er rom for diskusjon. Man tviler på sin evne til å høre fra Gud når lederen hører noe annet enn deg, om ditt liv. Man har konstant dårlig samtidighet for at man ikke leser mer i Bibelen, ber mer, hører mer fra Gud, vinner flere mennesker for Jesus, ser flere bli helbredet, gir mer penger (det var mye pengesnakk) og så videre. Det ble også for mye for mange. En hel del sluttet å gå i menigheten. En del flyttet fra byen for å komme bort fra menigheten. Det var for vanskelig å bare slutte å gå der. Av disse er det nå mange som ikke går i noen menighet, og mange sliter med selvbildet, gudsbildet og troen. Dette er alvorlig og er noe av grunnen til at jeg synes det er viktig at det kommer frem i lyset.

Det har nok skjedd mye i menigheten de siste 10 årene. Men som sitatene fra nettsiden over viser er det fortsatt en teologi som legger til rette for at en liten gruppe mennesker får  en stor makt over andre mennesker. Jeg tror at mye av utfordringen ligger i tolkningen og praktiseringen av denne teologien. Jeg håper at lederne tar det ansvaret på alvor og tar et oppgjør med det som var og er usunt i menigheten. De fortjener både tidligere og nåværende medlemmer.  

"Alle mennesker har et styreansvar og må gjøre regnskap for hvordan man har styrt til det beste for seg selv og fellesskapet." http://kristent-nettverk.no/visjon-oppdrag-verdier/

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Verdidebatt