Verdidebatt

Reformering av islam er ikke løsningen

Fra ulike hold hører vi stemmer som tar til orde for at islam må reformeres og bringes i samsvar med vestlige verdier.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Senest i et innlegg her på Verdidebatt har Mahmoud Farahmand et innlegg hvor han hevder at «Islam må reformeres for å gi kvinner samme status som menn». Nå er det naturligvis ganske enkelt å hevde at noe må reformeres, men det er noe ganske annet å gjennomføre dette i praksis. Farahmand gir oss ikke noen oppskrift for hvordan dette kan gjennomføres, og jeg for min del blir sittende igjen med noen spørsmål.

Et spørsmål er hva Farahmand egentlig mener når han sier at islam må reformeres. Kunnskapsforlagets Blå Fremmedordbok forklarer begrepet «reform» slik: omdanning, nydanning, forandring, forbedring. Filsofisk ordbok definerer slik:  «reform» (lat. re-, om, igjen, og formare, danne, forme), omdannelse; nyordning som ikke innebærer radikal forandring av grunnlaget for de bestående forhold. Min latinske ordbok forklarer verbet «reformo» slik: bringe (få) noe tilbake til den gamle skikkelse eller tilstand. Dette synes å være grunnbetydning av «reform» eller «reformasjon».

Når Farahmand sier at «islam må reformeres kan han mene flere ting. Han kan mene at islam skal dannes på ny, at islam skal forbedres, at islam skal bringes tilbake til den opprinnelige skikkelse eller tilstand. Den første muligheten er umulig. Islam er dannet, og kan ikke dannes på ny. Den andre muligheten forutsetter at islam i utgangspunktet er bra, men at det er rom for noen forbedringer. Den tredje muligheten, å bringe islam tilbake til sin opprinnelige tilstand, kan vanskelig føre til at kvinner får samme status som menn.

Fra tid til annen kan vi høre at islam har ikke hatt en reformasjon på samme måten som kirken har hatt det. Premisset for en slik påstand er antakelig den moderne troen på rasjonalitet og fremskritt, at alle ting beveger seg mot det bedre. Denne modernitetsmyten blir selvfølgelig ukritisk antatt å ha gyldighet, men den forekommer meg å være et relativt nytt fenomen. I antikken var gullalderen noe man så tilbake til, og ikke noe man så fram til. Historien var mer å oppfatte som en forfallshistorie enn en framskrittshistorie.

Det latinske ordet «reformatio» betyr som sagt å forme noe på ny eller bringe noe tilbake til sin opprinnelige tilstand. Martin Luthers intensjon var å renske ut noen misbruk som hadde sneket seg inn i kirken for å vende tilbake til den opprinnelige kristne lære og overlevering. Luther overtok et stykke på veg humanistenes intensjon om å vende tilbake til kildene, dvs. til den litterære arven fra antikken. I praksis innebar dette studier av Bibelen på originalspråkene gresk og hebraisk, og ikke bare på latin som hadde vært det vanlige.

Vi kan kanskje si at Luther mer betraktet kirkehistorien som en frafallshistorie, en degenerasjon av den opprinnelige Jesustradisjonen. Elementer utenfra denne tradisjonen hadde trengt seg inn i kirken og gjort at den var kommet bort fra det opprinnelige budskapet om nåde og sannhet i Jesus Kristus. Luther hadde ikke mye til overs for aristotelisk filosofi, og skolastikernes utlegninger av troen. Han tok avstand fra avlatshandel og læren om skjærsilden og Pavens påstand om å være Kristi stedfortreder.

Reformasjonen lyktes med å renske ut noen misbruk, men vi må vel også kunne hevde at reformasjonen aldri lyktes med å reetablere kirken slik den var i aposteltiden. Oldkirken var helt uavhengig av den romerske statsmakten og erobret menneskenes hjerter ene og alene ved de troendes måte å leve og vitne på. Store deler av reformasjonen var avhengig av statsmaktens beskyttelse og velvilje for å kunne bli gjennomført. Resultatet av reformasjonen var i stor grad at statsmakten tok kontrollen over kirkene og brukte dem til sine formål.

Hvis vi nå vender oss til islam, finner vi også der en rekke talsmenn som tar til orde for nødvendigheten av å reformere islam.  Vi kan for eksempel ta den moderne islamske reformbevegelsen. Den regnes ofte fra personer som Jamal al-Din al-Afghani (1838-97) og Muhammad Abduh (1849-1905). På deres tid hersket den vestlige kolonimakter over store deler av den muslimske verden. Denne situasjonen er ifølge al-Aghani paradoksal. De kristne tror ikke på et rike av denne verden, men hersker over verden. Muslimene bekjenner seg til sverdets, seierens og maktens religion, men er ligger under fremmed åk. (Kilde: Jan Opsahl: Lydighetens vei, Universitetsforlaget, s.218).

I følge al-Afghani hadde muslimene sunket ned i denne tilstand fordi de hadde åpnet opp for tanker og ideer som var fremmed for det egentlige islam. Følgelig mente han at både de kristne og muslimene hadde sviktet sin religion. Løsningen al-Afghani foreslo var vende tilbake til islams grunnleggende veiledning for hvordan samfunnet burde organiseres.

For meg virker det som Luther og al-Aghani ville gjennomføre et program som har store formelle likheter. Begge ville vende tilbake til den opprinnelige tradisjonen og renske ut elementer som var fremmede for denne tradisjonen og som hadde sneket seg inn og korrumpert tradisjonen. Begge betraktet historien som en forfallhistorie, et fall fra en gullalder. Og begge trodde det var mulig å bygge opp kirken eller samfunnet på ny slik det var en gang.

Ibn Warraq skriver i sin bok «Hvorfor jeg ikke er muslim» følgende: «Vi kan skille mellom tre former for islam: islam 1, islam 2 og islam 3. Islam 1 er det som profeten uttalte, det vil si hans lære slik den finnes i Koranen. Islam 2 er religionen slik den er uttlagt, tolket og utviklet av teologene i tradisjonen (hadith), og den omfatter sharia og islamsk lov. Islam 3 er det som muslimer faktisk gjorde og presterte, det vil si islams sivilisasjon» (Ibn Warraq: Hvorfor jeg ikke er muslim, Humanist Forlag, s. 33).

I og med at islam ikke bare er en lære, men en måte å leve på, forstår jeg med islam 1 det samme som Muhammed-tradisjonen. Med Muhammed-tradisjonen forstår jeg den tidligste overleveringen vi har om Muhammeds livspraksis, det vil alt han gjorde og lærte. Det er denne tradisjonen vi møter i Halvor Tjønns bok «Muhammed slik samtiden så ham».  Bildet som blir tegnet av islams grunnlegger er alt annet en sympatisk.

Det er om de uhyggelige sidene av islam 1 Ibn Warraq skriver dette: «Men de moderate muslimene og alle de andre kan ikke få i både pose og sekk. Ingen tankegymnastikk eller intellektuell uhederlighet kan få de usmakelige, uakseptable og barbariske aspektene av islam til å forsvinne» (op.cit. s. 47).Dette sitatet bør enhver såkalt moderat muslim og vestlige muslimapologeter tygge på lenge og vel. For det berører kjernen av problemet. Og hvis det er slik at reform ikke innebærer en endring av det grunnleggende, så betyr det at det er umulig å endre islam på en måte som gjør religionen mer spiselig i Vesten.

IS har etter hva jeg kan skjønne samme forståelse av dette: Bernard Haykel, the foremost secular authority on the Islamic State's ideology, believes the group is trying to re-create the earliest days of Islam and is faithfully reproducing its norms of war. "There is an assiduous, obsessive seriousness" about the group's dedication to the text of the Koran, he says. (Peter Murphy).

All Muslims acknowledge that Muhammad's earliest conquests were not tidy affairs, and that the laws of war passed down in the Koran and in the narrations of the Prophet's rule were calibrated to fit a turbulent and violent time. In Haykel's estimation, the fighters of the Islamic State are authentic throwbacks to early Islam and are faithfully reproducing its norms of war. This behavior includes a number of practices that modern Muslims tend to prefer not to acknowledge as integral to their sacred texts. "Slavery, crucifixion, and beheadings are not something that freakish [jihadists] are cherry-picking from the medieval tradition," Haykel said. Islamic State fighters "are smack in the middle of the medieval tradition and are bringing it wholesale into the present day." (http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2015/03/what-isis-really-wants/384980/).

Islam er i ferd med å gjennomgå en reformasjon, og denne reformasjonen skjer i Syria og Irak i form av Den islamske staten. Målet med denne staten er intet mindre enn å gjenopprette den tilstand som hersket da Muhammed-tradisjonen ble til. Det siste vi trenger er en slik reformasjon spør du meg.

Det vi derimot trenger er at sannheten om det virkelige islam, islam 1 for å holde seg til Ibn Warraq terminologi kommer fram i dagen. Mange muslimer vil jeg tro kan betakke seg for denne. Det er å håpe at mange muslimer tar avstand fra islam og blir frafalne i så store mengder at islamvokterne mister kontrollen over massen. Intet ville være bedre enn at ideologien islam havnet der den hører hjemme sammen med andre totalitære ideologier, på historiens skraphaug.

Det mest ærlige er å kalle en spade for en spade. Alt snakk om å reformere islam blir for meg lite annet enn tomt snakk. Islam er en form for idealisme som i sitt vesen er totalitær og en fornektelse av det enkelte menneskes verdi. Grunnleggeren av denne totalitære ideologien har for alltid satt sitt preg på denne tradisjonen ved sine ord og handlinger.

Stemmene til de som har forlatt islam blir sjelden trukket fram i lyset. Men deres stemme bør etter min mening veie tungt i enhver debatt om dette. En slik frafallen stemme tilhører Ali Sina (pseudonym) fra Iran. Etter å fortalt om hvordan han fant at islam umulig kunne være sann og var blitt en frafallen sier han blant annet dette om nødvendigheten av å fortelle sannheten: «Most Muslims are extremely good people. They are kind, generous, caring, hospitable, wonderful human beings. What is wrong is Islam. …. I believe when people learn about the unholy lifestyle of the Prophet and the absurdities of the Koran, they will be shocked. At first they will deny, but when they recover from denial, they will be on their way to enlightenment. Our job is to expose Islam; to write the truth about Muhammad's unholy life, his shameful deeds, and his stupid assertions; and bombard the Muslims with facts." (Ibn Warraq: Leaving Islam: Apostates Speak Out (Kindle Locations 1768-1771). Kindle Edition.)

Hans konklusjon er vel verdt å legge seg på minnet: "People ask whether Islam can undergo a reformation like the one that Christianity underwent. That's a poor parallel," he says. "In Christianity, it wasn't the religion that needed to be reformed, but the church; what Jesus preached was good." On the other hand, Sina continues, "In Islam, it's the religion that is not good."

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt