Størst av dem er kjærligheten – til hvem?

Vi er inne i et valgår i Den norske kirke. Et viktig valgår. For første gang mobiliseres det med alternative lister ved valg til bispedømmeråd. Hovedanliggende er kamp for at kirken skal vigsle til ektepar mennesker av samme kjønn.

Noen synes det er vanskelig å forstå at mange av oss fortsatt finner dette svært problematisk. Det skapes et inntrykk av at vi har misforstått Mesterens kjærlighetsbud og at vi lukker mennesker ute fra kirkens felleskap. Å skape et slikt inntrykk av kirkens klassiske lære og dens forsvarere, er uverdig.

I flere tiår har myndighetene arbeidet aktivt for å endre befolkningens holdninger i synet på familie, kjønn, identitet og parforhold. De som er i tvil om dette, kan ta en titt på veiledere som er sendt ut fra forskjellige departementer og direktorater til skoler og skolehelsetjeneste i flere år. I kjølvannet av dette har det skjedd en endring, særlig blant unge, selv om det fortsatt butter i deler av befolkningen.

Fratatt. For et par måneder siden viste Dagsrevyen et innslag om en familie med to fedre og to små barn. Det viste en harmonisk familie på tur. Det knøt seg i magen min da jeg så dette innslaget. Evne til omsorg betinges selvfølgelig ikke av seksuell legning. Men å oppdra barn er så mye mer enn omsorg.