Øyet som ser

Jeg er fargeblind. På skolen tegnet jeg det norske flagget i brunt, hvitt og blått. Mennesker rundt meg kan forsøke å lære meg forskjellen på brun, rød og grønn, eller blå og lilla. De klarer det ikke. Fordi det er noe galt med øynene mine. Det er ikke kunnskapen det står på. Det er heller ikke omgivelsene som tar feil – selv om jeg har forsøkt meg med det argumentet. Problemet ligger i hva jeg ser. Og selv om fargeblindheten ikke får de største konsekvenser i hverdagen, er det likevel noe som preger min tilværelse. For hva jeg ser, former hvordan jeg forstår verden.

Men hva skjer når synet ikke har en fysisk skavank, men det er vårt hjertets øyne som ser feil? Som et speilrom i en fornøyelsespark, der virkelighetsforståelsen avgjøres av hvilket speil en ser inn i? Det handler ikke først og fremst om hva du ser på, men hvordan du ser på deg selv. Og det du ser, vil få stor innvirkning på ditt liv, på valgene du tar i hverdagen.

La meg ta et eksempel: Bibelen omtaler oss som tror på Jesus for «hellige». Min påstand er at jo mer vi forstår av det begrepet, jo mer vil det prege våre valg i hverdagen. Å være hellig handler blant annet om å være utskilt, å tilhøre Gud, å være fullkommen, ren. Og når vi ser på oss selv som hellige, vil det prege våre medievalg. Å klikke seg inn på pornografiske nettsider blir mindre tiltrekkende. Utroskap eller bestialske drap som ren underholdning blir mer frastøtende. Og det oppleves viktig å legge vinn på «alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros», som Paulus oppfordrer menigheten i Filippi til. Vi er jo hellige! Vi tilhører Den Hellige Gud!